Magnificat Anima Mea Dominum

Fortiden

2012-01-31T14:04:00.000+01:00

Å være på PKU er å være i en selvreflekterende prosess.
Det kan være slitsomt.
Det er slitsomt.

Men det er i denne flytsonen - i landskapet mellom trygghet og angst - at man lærer.

Jeg vil dele en betraktning med dere.
En betraktning som er gårsdagens dagbokside etter endt dag.
Den sier noe om min prosess, men ikke på en slik måte at det blir en belastning å dele den.

Hvorfor deler jeg den?
Jo, fordi den sier noe om en prosess.
Jeg er nok ikke den eneste som gjennomgår slike prosesser som dette, og håper kanskje at denne betraktningen kan skape gjenklang hos andre.

Jeg tror egenrefleksjon er viktig for å modnes som menneske.
Ved å bli bevisst på seg selv, blir man også bevisst på hvordan man virker på andre.

I denne betraktningen kan man lese mye.
Og man kan lese den som det det er, intet mer, intet mindre.
Et dikt kanskje.
En beskrivelse av et nå.
Som nå er forbi.
Som det jobbes med.

Betraktningen har fått navnet Fortiden.

Det meste her i verden har sitt rotfeste i fortiden
Jeg er intet unntak
Alle reaksjonsmønstre er tuftet på emosjoner fra et levd liv
Å ikke bli valgt
Å ikke bli sett
Å bli sett av de gale grunnene
Alt handler om fortiden
Absolutt alt
Iallefall nå
Jeg må finne nøklene
Snakke med portvaktene
Få åpnet dørene og skrudd på lyset
Slik at jeg finner vinduene og får luftet ut slik at det blir levelig
Ja
Slik at det går an å leve et godt
Rikt
Lykkelig liv
I denne katedralen

God tirsdag

Å være der du er

2012-01-30T17:34:00.000+01:00

Å bedrive sjelesorg er å bedrive samtale.

Og i det ligger det også samtaleteknikk.

Eller, skulle man kanskje si samtalekunst.

For kunst, det er det, å kunne samtale med mennesker på en slik måte at man sammen kan lære noe om hverandre. Men også åpne dører og vinduer inn i en verden hos den andre, der den andre lærer noe om seg selv. Uten at jeg legger føringer eller tar ansvar.

Jeg kjenner med meg selv at det er skrekkelig vanskelig. For jeg er en slik en som "lider" under syndromet Flink Pike. Selvidentifikasjon gjennom prestasjon. Jeg er det jeg gjør. Det jeg kan. Eller? Hodet har det med å spille hjertet et puss. Det også i møte med den andre i en samtale. Det å hele tiden slites mellom eget "behov" for å ta ansvar for samtalen. Når det er det helt motsatte; å ikke ta noe ansvar, som fører til de åpneste dørene. Ved å ikke være til hjelp, så er man til størst hjelp.

I dag har vi hatt besøk av Morten Lystrup, høgskolelektor og prest ved Haraldsplass Diakonale Høgskole. Tema var Det sjelesørgeriske møte - å møte pasienter der de er.

Med seg hadde han eksempler på en fenomenologisk tilnærming i en hjelpende samtale, hentet fra Bent Falks bok fra 2006 I virkeligheden, utgitt på Anis Forlag. Jeg vil dele dette med dere i dag (og har fått lov til det), til ettertanke for oss alle.

Oppmerksomhet, grenser og kontakt
1. Det er enklere å samtale enn du tror

Selv om emnet er komplisert, behøver ikke samtalen om det å være det. Hvis det oppleves som vanskelig å snakke sammen, er det ikke fordi det i seg selv behøver å være innviklet. Det innviklede kommer av at det er noe du prøver å få makt over eller snakke utenom.

2. Alle avgjørende ressurser til å overvinne vanskeligheter ligger hos den hjelpesøkende eller i feltet mellom dere

Du er fødselshjelper for den hjelpesøkendes avklaring og valg. Du skal ikke foreta valget eller finne "løsningen" for han eller henne.

3. God hjelp er hjelp til selvhjelp. All annen hjelp er overgrep.

Når du tar ansvar for, tar du ansvar fra. Det er bedre å lære den sultne å fiske, enn å mate ham med aldri så mange fisk.

4. Når du som hjelper ikke vet hva du skal si eller gjøre, så er det dét du skal si eller gjøre.

Å være rådløs og målløs er også en del av virkeligheten, og virkeligheten er alltid vår beste venn.

5. La ikke det å ha et problem bli et problem. Hvis du gjør det, får du to problemer istedet for ett.

Hvis vi forbyr oss selv å oppleve og omtale den negative del av virkeligheten, blir samtalen innviklet (jfr. pkt.1) og full av huller, hvor det ikke er kontakt. Dermed er det negative ikke blitt endret;den hjelpesøkende er bare blitt latt alene med det. Hvis du er maktesløs, har du ett problem. Hvis du ikke vil akseptere det, har du to.

6. Kontakt er møtet mellom to grenseflater. Grenser gir kontakt.

Ta den andre i hånden, så vet du hva dette betyr. Der hvor du slutter, og der den andre begynner, dvs. i håndflaten, der har dere kontakt. Slik er det også på det mentale plan.

7. En kan ikke forandre det som en ikke først har akseptert.

Den forandring det tenkes på, er psykisk og åndelig vekst. Et menneske trives og vokser kun under de forhold der hvor hun eller han føler seg akseptert som den han eller hun er.

8. Trøsten er at der ikke er noen trøst.

Det betyr delvis at det ikke trøster noen å lyve om virkeligheten og dels at der er mer håp for menneskeheten ved f.eks. en mors utrøstelige gråt over sitt døde barn, enn der ville være ved en "trøst" som kunne gjøre henne likeglad med sitt tap. Tapet er så stort som det er, det kan ikke, og skal ikke trøstes bort.

9. Den hjelpesøkende trenger ikke trøst, men kjærlighet.

a. "Kjærlighet" betyr bekreftelse av at "jeg er til" - også når bekreftelsen skjer i form av en konfrontasjon.
b. "Bekreftelse av at jeg er til" skjer gjennom prosessen: jeg/du ser, hører og svarer (dvs. forteller hva jeg/du ser og hører og hva det gjør med hver og en av oss).
c. Konklusjon: Å elske er å se, høre og svare

10. Livet er hverken rettferdig eller urettferdig. Det er bare, inntil det ikke er mer.

Den som kjemper mot sin oppdagelse av at skyld og skjebne ikke følges ad i livet, skal ikke hjelpes til igjen å bli blind for det han eller hun er i ferd med å ha sett. Trøsten er at der ikke er noen trøst (jft. pkt. 8). Livet er ikke rettferdig. Derfor er det ikke (bare) din skyld, at du f.eks. er blitt syk.

11. Skyld og makt er to sider av samme sak.

a. "Min skyld" betyr også "mitt ansvar"
b. "Mitt ansvar" betyr også "min makt"
c. "Hvis du føler deg skyldig der hvor du ikke har eller hadde makt, er det altså en falsk (nevrotisk) skyldfølelse. Prøv i så fall å finne ut av hvem du er sint på (eller hva du er glad for, lei av eller redd for).

12. Tilgivelse fjerner ikke skyld. Den gjenskaper forholdet til den andre personen på tross av skylden.

Tilgivelse betyr at kjærligheten seirer over fortiden - ikke at fortiden blir gjort om, for det kan ingen gjøre.

13. Og og Men: De små ord med den store virkningen.

"Men" virker i praksis som en nektelse av den foregående setning. "Men" angir dessuten er brudd på logisk sammenheng mellom den første og den andre setningen. Ofte finnes denne sammenhengen ikke i virkeligheten. Setningen "Jeg elsker deg, men jeg er sint på deg" er (heldigvis) like meningsløs som setningen "Det er mars, men det er onsdag".

14. Å hjelpe gjennom samtale: I virkeligheten er det ikke så vanskelig.

Når du som hjelper vil være bedre enn du i virkeligheten er, blir du dårligere enn du behøver å være.
Når du mener at du:
- ikke er klok nok, er det fordi du ikke er dum (uvitende) nok (overser det innlysende)
- ikke er god nok, så er det fordi du ikke er "ond" (ærlig) nok
- ikke er flittig nok, så er det fordi du ikke er doven nok (allerede gjort for mye)
- ikke har nok å gi, så er det fordi du ikke tar nok (lyver om dine ønsker i forholdet)
Konklusjon: Når du kommer til kort med det som ligger på din solside (det alle gjerne kan få se), må du hente det forløsende fra din skyggeside (det som du også er/kan, men normalt skammer deg over å vise verden). Den gode hjelper er uvitende, makelig og selvisk (Dum, Doven, Deg Selv): Han vet kun det han får vite, han hjelper så lite som mulig, og han er ærlig til stede med den han i virkeligheten er, dvs. med sine sanseiakttagelser, følelser og ønsker. Og sine begrensninger.

Vil dere lese mer av Bent Falk, så anbefales også boken Å være der du er - samtale med kriserammede.

Det er en kunst å bare være til stede. Men det er det som åpner dører og vinduer på vidt gap inn til den andres hjerte.

Uke tre er omme

2012-01-29T19:44:00.005+01:00

Jeg ser at jeg ikke makter blogge så ofte som jeg trodde jeg skulle få det til.

Det blir for heftig.

Særlig denne uken!
Som har, i korte trekk, båret sitt preg gjennom:

- klinikk
- refleksjon
- dårlig samvittighet
- turer ut
- bein som "surner" under turene ut
- fagdager i Oslo
- uforglemmelige møter med fantastiske mennesker

Og en gjenglemt mobiltelefon på et av Bergens kaféer.

Heldigvis finnes det redelige folk, og mobilen er kommet vel hjem.

I uken som har vært, har jeg kjent på en uendelig takknemlighet.
Verden smiler.
Og da må jeg smile med.
Kan ikke annet.

På bordet ligger det en god del bøker.
Det er neste ukes prosjekt.

Det og å være mest mulig ute i Skaperens utsøkte natur.

Men, en søndag som denne fortjener et lite dikt.

Romanske Buer (av Tomas Tranströmer, til norsk ved Jan Erik Vold)

Inni den veldige romanske kirken stod turistene tett
i halvmørket.
Hvelv etter hvelv gapende og intet overblikk.
Noen lysflammer blafret.
En engel uten ansikt omfavnet meg
og hvisket gjennom hele kroppen:
“Ikke skam deg for at du er menneske, vær stolt!
Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig.
Du blir aldri ferdig, og det er som det skal være.”
Jeg var blind av tårer
og ble skubbet ut på den solglødende piazzaen
sammen med Mr. og Mrs.Jones, Herr Tanaka
og Signora Sabatini
og inni dem alle åpnet seg hvelv etter hvelv uendelig.

En fortsatt god søndag til dere alle.

Å flykte fra noe

2012-01-24T22:47:00.002+01:00

Hva flykter du fra?

Spørsmålet henger igjen i luften ennå, timesvis etter at det ble stilt.
Jeg bærer det med meg.

Hva flykter du fra?

Jeg vet ikke.
Jo kanskje.
Jeg fornemmer noe.

Hva flykter du fra?

Flykter jeg egentlig fra noe?
Eller har jeg bare uvaner?
Fungerer jeg på en annen måte enn det andre mennesker gjør?o

Kort fortalt?

Jeg liker ikke stillhet.
Eller, jeg er ukomfortabel med stillhet.
Jeg fyller min hverdag med snakk og musikk og tv og internett og alt mulig.
Har sjeldent en hel time der det er stille rundt meg.

Og så kom spørsmålet.
Hva flykter du fra?

Hm. Interessant.
Flykter jeg?
Og i så fall fra hva?

Det er derfor jeg er på PKU.
Jeg skal bli bedre kjent med meg selv, for slik å bli en bedre sjelesørger.
Og i dag, i dag henger dette spørsmålet igjen i luften, åtte timer etter at det ble stilt meg.

Refleksjon.
Alt handler om refleksjon.

Den merkelige dagen (om kristeliøs svada)

2012-01-23T20:25:00.000+01:00

Dette er en særs merkelig dag.

Først så blir det fire timers søvn.
Og en myk start med morgenbønn.
Individualveiledning.
En liten hilserunde på avdelingen.
Gruppedynamikk.

Før jeg trasker til hybelen og blar meg gjennom google readers rss-feed.

Det jeg leser, hisser meg så kraftig opp at jeg faktisk tar min første joggetur på fire år.
Og ringer min mor. Og min far. For å bestille legetime, for jeg tror jeg er litt syk.

Neida.

Det er verden som er blitt litt sykere siden i går.
Og jeg vurderte lenge om jeg i det hele tatt skulle bruke tid på å skrive dette.
Men jeg klarer ikke la være.

Enkelt og greit.
Kort fortalt.

Å trekke linken mellom avkristning av Norge (som i seg selv er vås), Norges forhold til Israel (som burde vært preget av adskillig sterkere kritisk holdning fra Norges side), hendelsene 22. juli (som var én manns ondskap) og Guds vrede (/plan/straff/hva pokker mennesket forsøker å tillegge h*n) er direkte ukristelig og avskyelig.

Ja jeg bruker sterke ord.
Og ennå har jeg jogget ut en god del aggresjon.

*pust*

Det smerter meg at noen kaller seg kristen og har slike uttalelser.
Men vi har ytringsfrihet. Så kom igjen, bare si og hevd. Men regn med å få motstand.

Jeg er brennsikker på at hvis det var opp til oss å skulle forstå Guds agenda, så hadde vi gjort det for lenge siden. Og da hadde vi kanhende ikke eksistert lenger. Som Luther sier det (fritt gjenfortalt av meg), mennesket hadde ikke tålt å se den virkelige Gud, og motsatt. Derfor er Gud skjult. Vi forstår ikke alt som skjer i vår verden.

Og det er ikke alt det er mening med.
Ikke alt som skal tillegges mening.

Guds vrede?
Nei.
Menneskets ondskap.

Det er kun vi mennesker som makter å være så onde.

Dette gir meg flashbacks til tsunamien i Indonesia i 2004 der noen såkalte "kristne" mente det var Guds straffedom mot Sveriges homofile, siden mange av dem ferierte i områdene. Den uttalelsen var like idiotisk som dagen avisoppslag.

Beklager, jag makter ikke være mer saklig enn dette. Jeg henviser dere til et knallbra oppgjør signert Bjørn Are Davidsen med tittelen Tulleteologi og advarsler. Det støttes av meg.

Så kan resten av de som sitter med tilnærmede like tanker som Per Haakonsen ta en titt i seg selv og se hva de finner. Sikkert kun et til lag med løk.

Addendum: gatepresten for ungdom, Jan Christian har skrevet et innlegg og et kort fortalt teologisk motsvar. Det støttes også.

Uke to er omme

2012-01-22T23:50:00.001+01:00

Ja, det har vært litt hektisk.
Men utrolig spennende.
Og gøy.
Med litt angst.

Men nå er altså uke to omme, og i morgen begynner uke tre av mitt PKU-studium.

Uke to har vært preget av avdeling, gruppearbeid og individualveiledning.
Og det er spennende!

Og i dag, i dag var det sol ute, og det ble en utrolig flott tur etter kirketid!
Trykk på bildet, så får du det i fullskjerm :)

Utsikt fra et hybelvindu

2012-01-19T16:52:00.001+01:00

Trykk på bildet for å få det i opprinnelig størrelse.

Boklykke

2012-01-19T12:48:00.000+01:00

Det er ingenting som er så godt som å synke ned i ei god bok.
Problemet er at min konsentrasjon ofte forsvinner andre steder, og bøkene blir liggende uåpnet.

Nå for eksempel, holder jeg på med ganske mange bøker samtidig.

I bakgrunnen ligger alltid Bibelen.
Så leser jeg George R. R. Martins A Song of Ice and Fire opp igjen.
Så blar jeg litt i The Way of a Pilgrim.
Og Mere Apologetics av Alister E. McGrath.
The Satanic Bible av Anton LaVey.
Gjester Som Ikke Vil Gå av Karsten Isachsen.

I tillegg har jeg fått tips om Franny and Zooey av J. D. Salinger.
Og jeg leser pensum: Owe Wikstrøm - Det Blendende Mørket, Bent Falk - Å Være Der Du Er, Grevbo - Guds Masker i Sjelesorgen.

Ja. Det er et under at jeg klarer å holde styr på hvem som skriver hva.

Og så kom jeg over denne lille filmen på youtube. Og ble helt fascinert. Både over selve filmen, men ikke minst idéen: Tenk, når bokhandelen stenger for kvelden. Hva gjør bøkene da? Jo, de har fest. De samtaler om dype ting. De lever. Slik de lever i oss når vi leser dem.

Å jobbe med verbatim

2012-01-18T22:55:00.001+01:00

Noe av det vi jobber med her på PKU på Haraldsplass, er det som kalles Verbatim.
Verbatim er strengt tatt et finfint ord for en samtalerapport, altså et notat som gjøres på bakgrunn av en samtale mellom i dette tilfellet prest og pasient/konfident.
Verbatim følger en bestemt mal, og legges frem i gruppearbeid på en bestemt måte. Det er ikke sikkert det gjøres likt alle steder (det tviler jeg), men her hos oss har dette følgende forløp.

Her er malen som vi bruker:
__________________________________________________________

SAMTALERAPPORT / VERBATIM

MERK ARKET «KONFIDENSIELT»! Anonymiser konfidenten!

SAMTALERAPPORT
(Behold 5-6 cm marg på venstre side for kommentarer!)

Ditt navn ______________________ Dato for veiledning ____________ Oppgave nr. ______
Konfidentens initialer (anonymisert) ______ Alder ______ Kjønn ______
Nærmeste pårørende _____________
Tidspunkt for samtalen ______________ Samtalens varighet ________ Samtale nr. ________

1. BAKGRUNN OG KJENTE FAKTA

(Her nevnes alt du vet om personen fra før inklusive inntrykk og data fra eventuelle tidligere samtaler. Inkluder alt som kan bidra til gruppens forståelse av sjelesorgsamtalen som fakta, observasjoner, inntrykk og vurderinger. Beskriv omstendighetene omkring samtalen, rommet, atmosfæren, personen selv, hvordan vedkommende ser ut, fakter, ansiktsuttrykk etc.)

2. FORBEREDELSER OG PLANER

(Hvordan kom du i kontakt med denne personen? Hva var foranledningen? Hva var i utgangspunktet dine tanker, planer, følelser og forventninger? Hva var intensjonene dine med å besøke /oppsøke /respondere i forhold til denne pasienten? Hvordan forberedte du deg?)

3. SAMTALEN

(Skriv ned så mye av samtalen som du kan huske eventuelt bruddstykker som du ønsker å arbeide med i veiledningen. Siden vi ikke kan ta notater underveis i en samtale, noter derfor stikkord umiddelbart etterpå! Skriv så ned det øvrige ved første anledning.

Sett nummer på replikkene og hold god linjeavstand mellom dem! Nonverbal kommunikasjon og følelser nevnes også, både din/dine egne og det du observerer hos pasienten. Prøv også å få med små hendelser som pauser, forstyrrelser, problematiske episoder og annet som eventuelt inntraff.

REPLIKKENE SKRIVES I VENSTRE SPALTE
NONVERBAL KOMMUNIKASJON OG FØLELSER ETC. I HØYRE

God dag, fru NN!

Det er jeg som er prest

på denne avdelingen

N1
Hvem sa du at du var?

Hva er det du vil? Aggressiv i stemmen?

P2
Jeg tenkte bare jeg

skulle hilse på deg.

Mitt navn er… Huff, dette var ikke lett…

kanskje jeg bare skal komme

meg videre til en annen…

N2
Å ja, det er vel du som

hadde den andakten i

det der bladet vi får.

Dere skriver med alt for

liten skrift for gamle folk.

Ja, jeg leste det jeg… OSV.

Etter å ha gjengitt dialogen går du videre til refleksjonsdelen. Denne delen er like viktig som gjengivelsen av samtalen. Det er derfor viktig at du reflekterer over alle punktene 4. – 7.

4. PROSESS – REFLEKSJON

a) Hva tror du egentlig skjedde under samtalen? Hvordan tror du pasienten opplevde deg?
b) Hva var dine følelsesmessige reaksjoner i løpet av samtalen? (Her spørres det etter dine, ikke pasientens følelser.)

5. PASTORALFAGLIG OG TEORETISK REFLEKSJON

Som prest /diakon og sjelesørger, hvordan forstår du pasientens problematikk og livssituasjon ut fra teologiske, psykologiske, etiske og sosiale synsvinkler (alt relevant tilfang du som teolog /diakon og sjelesørger benytter deg av når du søker å forstå mennesker) ?

6. VIDERE PLANER

Vil du komme til å ha videre kontakt med konfidenten? Hvis ja, hvorfor? Hvis nei, hvorfor? Hva vil du være spesielt oppmerksom på i en videre kontakt?

7. DITT VEILEDNINGSBEHOV

Hva ønsker du å få ut av veiledningstimen? Hvordan vil du engasjere gruppen til å arbeide sammen med deg? For å få noe ut av dette, må du unngå problemstillinger knyttet til «rett og /eller galt», be ikke om å få samtalen evaluert, ei heller om hva andre ville gjort i en lignende situasjon. Legg heller opp til refleksjon omkring det du opplevde og gjorde. Hva vil du at gruppen og gruppeleder skal fokusere på sammen med deg? Hvor «trykker skoen» for deg i denne relasjonen /samtalesituasjonen?

_________________________________________________________________________________

Dette er altså grunnlaget for gruppedynamikk der denne leveres i god tid før samlingen og forventes lest på forhånd. Når vi da møtes og dette legges frem, forløper timen seg som under (hvis jeg klarer å huske helt rett fra dagen i dag):

1. Den som legger frem leser opp sitt veiledningsbehov (verbatim pkt. 7) og eventuelt utdyper/svarer på oppklarende spørsmål.
2. Den som legger frem utdyper/svarer på oppklarende spørsmål i forbindelse med bakgrunnshistorien/kjente fakta (verbatim pkt 1).
3. Tre personer velges til å lese systematisk gjennom selve samtalen (verbatim pkt. 3), en som N, en som P og en som leser den nonverbale kommunikasjonen.
4. De tre som har leste samtalen, kommer med en kort, umiddelbar tilbakemelding til den som legger frem.
5. Det åpnes for én kort (type: "jeg oppfatter...") tilbakemelding/refleksjon på samtalen jfr. veiledningsbehov til den som legger frem fra hver gruppedeltaker.
6. Den som legger frem får komme med en kort tilbakemelding.
7. Samtalen åpnes, og en felles refleksjon over verbatim i sin helhet i henhold til veiledningsbehov føres.
8. Samtalen "landes".
9. Den som legger frem får komme med en sammenfattende sluttrefleksjon.

I dag la jeg frem mitt første verbatim. Det var utrolig spennende og utrolig lærerikt. Og utrolig konfidensielt. Derfor får dere malene og arbeidsmetoden! Tenk å få være så heldig å kunne ha en slik læresituasjon!

Mimrestund

2012-01-17T20:12:00.002+01:00

Hjemme i Kirkenes er det stille mellom slagene.
Og jeg er egentlig litt lei meg for at jeg ikke er der og kan være med på årets konfirmantleirer.
Den ene er allerede unnagjort, den andre er på trappene.

Under finner dere to minner fra fjorårets konfirmantleirer.
Den gale, gale presten som stilte villig opp for MILKernes påfunn.
Som var å se om seigmennene ville henge fast i nesen.

Sånn fordi vi ikke hadde erter.

Ja, jeg innrømmer det var litt sånn ærremulig lissom -.-
Men guri så skøy en sen natt inne i Pasvik!

Savner dere, folkens!

Dette kommer aldri, aldri til å skje igjen.
Nemlig!
*ler*

Topp ti - fritidsaktiviteter man bedriver og burde bedrive

2012-01-16T14:21:00.002+01:00

Nå er det lenge siden jeg har laget en topp-ti-liste.

Og siden jeg er i Bergen og har en god del ettermiddagstid som brukes til refleksjon, fant jeg ut at det er på tide å reflektere litt over hva man bruker fritiden til. Og hva man burde bruke fritiden til. Så. Min topp ti. Fritidsaktiviteter. Eller. Dette blir jo egentlig to lister. En over det man gjør og en over det man burde gjøre. Og egentlig har lyst til å gjøre... *kremt* Håpe dere forstår listen. Altså: Gjør er det jeg gjør nå. Lyst å gjøre er det jeg håper jeg klarer å endre min fritid til :) Hoppsasa!

1. Gjør: Internett (som i twitter, blogg, facebook og atomfeeden i google reader).
Lyst å gjøre: gå tur ut i det store skaperverket!

2. Gjør: Sover.
Lyst å gjøre: lese bøker.

3. Gjør: Ser på tv og film.
Lyst å gjøre: lese enda flere bøker.

4. Gjør: Tegner, både på pc og i skissebok.
Lyst å gjøre: akkurat det samme!

5. Gjør: Trasker i byen og bruker penger.
Lyst å gjøre: trene kroppen.

6. Gjør: Sover.
Lyst å gjøre: dra på kafé med notatbok

7. Gjør: Internett
Lyst å gjøre: møte mennesker og ha den gode samtale

8. Gjør: Går tur
Lyst å gjøre: sitte litt på internett, skrive blogg og kikke på twitter/fb og nyhetene

9. Gjør: Håndarbeide
Lyst å gjøre: meditere og finne rom for bønn

10. Gjør: Leser bøker
Lyst å gjøre: håndarbeide

Så. Det var min topp ti. Hva er din?

Søndagspanorama

2012-01-15T15:18:00.001+01:00

Alle bilder tatt med Samsung Galaxy Note

Trykk på bildene for å se dem i stor størrelse.

Inn mot Svartediket

Panorama over Svartediket

Inngangen til skogen

Han og henne

Uke én er omme

2012-01-14T21:40:00.000+01:00

Uke én er omme. Det har virkelig vært en uke med mange inntrykk. Kjenner jeg er sliten, men sliten på en god måte. Kjenner at det er mange utfordringer som jeg må møte gjennom disse tre månedene på PKU. Det skal bli spennende, virkelig spennende!

Jeg er på gruppe sammen med fem andre prester fra Norges vidstrakte land. Fem flotte folk, og en flott veileder. Denne gruppen skal gå et stykke vei sammen. Vi får følge hverandres historier, erfaringer og refleksjoner gjennom tre måneder. Tiden går fort, det kjenner jeg, for denne første uken har gått kjempefort.

Nå i helgen er tankene mine knyttet opp mot læringsmål som skal legges frem på mandag. Og samtalerapport som skal legges frem på tirsdag. Og friskt i minnet har jeg ei uke der jeg har fått æren av å begynne og lære seks andre mennesker å kjenne. Til uken kommer det flere menneskemøter, blant annet med pasienter på geriatrisk avdeling. Jeg kjenner jeg gruegleder meg; det er en ny setting, en annen virkelighet enn den jeg er kjent med fra før. Hvordan gjøre det første innsteget? Hvordan være en god samtalepartner? Hvordan klare å ikke stå i veien for pasientens refleksjon over eksistenialitet, over liv og egen vandring? Alt dette er ting jeg skal lære mer om.

Sjelesørger kalles av noen å være fødselshjelper. Det er et godt bilde. Jeg skal ikke komme med svar, men undre meg sammen med "konfidenten". Jeg er ingen terapeut. Jeg skal ikke hjelpe, jeg skal ha omsorg. Komme med tilstedeværelse. Gå et stykke vei sammen. Jeg har ingen piller. Men jeg har Bibel, Gud og meg selv. Og salmebok.

Never help, always care. Ordene har brent seg fast. Ikke prestasjoner, men undring og refleksjon.

Hm. Dette var interessant.

Utenfor blokken der jeg bor, renner det en liten bekk. Langs bekken går det et steingjerde. Jeg har alltid latt meg fascinere av steingjerder. Noe av fasinasjonen kommer av at de fleste steingjerdene jeg har møtt har vært gamle. Delvis falleferdige. Men likevel stein på stein på stein i sirlig mønster for slik å beskytte best mulig. Det steingjerdet som går opp langs bekken er nok av nyere dato, men det får meg til å undre meg like mye.

For her ligger det stein for stein. Det beskytter. Holder inne og stenger ute. Sammen utgjør steinene en helhet. Slik også delene i min livshistorie utgjør en helhet som er meg. Tro. Erfaringer. Identitet. Barndom. Ungdom. Yrke. Familie. Relasjoner. Evner og egenskaper. Feil og mangler. Alt er med på å legge stein for stein i det som er meg. Sammen utgjør steinene meg. Og jeg? Ja, jeg kan beskytte. Holde inne og stenge ute.

Har alltid tenkt at det ligger mye omsorg i et steingjerde. Med rue hender er steinen lagt. Med omsorg og med et formål. Kanskje jeg egentlig ikke kan sammenligne meg selv med et steingjerde? Eller kan jeg det?

Hm. Dette var interessant.

Altså, vi har fått beskjed om at hver gang det skjer noe, så skal vi ta et skritt tilbake og si: Hm. Dette var interessant. Så jeg øver meg i det. I refleksjon. Og det er spennende det. Like spennende som å bli stående fjetret og kikke på det sirlige mønsteret steinene i et steingjerde utgjør.

Gruppedynamikk

2012-01-12T18:24:00.002+01:00

PKU? Say what?

2012-01-11T18:14:00.000+01:00

Jeg føler vel, at når jeg er kommet vel inn i første studieuke, at det er på sin plass med et lite innlegg om hva det er jeg EGENTLIG driver på med. Bergen og slikt.

For det første.

Vi prestene i nord er så heldige å få tre måneders finansiert studiepermisjon hvert tredje år (nok et argument for å dra nordover, hvis du ikke hadde nok av dem fra før). Jeg har nå fått innvilget min første studiepermisjon, og tilbringer denne i Bergen, nærmere bestemt på PKU - pastoralklinisk utdanning på Haraldsplass Diakonale Sykehus.

Pastoralklinisk sa du?

Jepp.

Pastoralklinisk utdanning / Clinical Pastoral Education (heretter kun PKU) er en videreutdanning for blant annet prester og diakoner som har sitt opphav i USA, nærmere bestemt ved Anton Boisens pionerskap. Utdanningen er tett knyttet til sykehuspresttjeneste, og i Norge tilbys utdanningen blant annet ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, Modum Bad og nå nylig altså Haraldsplass Diakonale Sykehus.

Men hva er egentlig PKU? Jo, PKU er det man kaller en prosessuell utdanning. Som student gjennomgår man en modningsprosess gjennom studiet. Grunnlaget for denne prosessen er egen læring og ansvar for denne, samt veiledet refleksjon over praksiserfaring.

Min prosess startet allerede da jeg leste emneheftet for ca et år siden, og for fullt da jeg skrev min studiepermisjonssøknad i høst; en ti-siders tekst der jeg gav et innblikk i egen livshistorie, troshistorie og forståelse av prestetjeneste og meg selv som sjelesørger. Og vel innlosjert på sykepleierhybel ved Haraldsplass Diakonale Sykehus, består mitt PKU av disse elementene:

1. Gruppeveiledning
Dette er fellesmøter der studenter/veileder arbeider med verbatim (samtalerapporter), preken/gudstjenestegjennomgang, refleksjonsnotater og forelesninger. Til denne veiledningen skal jeg som student bringe med meg erfaringer fra tiden i studiet og egne refleksjoner over disse erfaringene.

2. Gruppedynamikk/egenerfaringsgruppe
I denneprogramdelen fokuseres det på studentens egen person, samt erfaringer fra eget liv, livs- relasjons- og troshistorie. Målet er å integrere personlige og faglige erfaringer, for slik å få dypere kjennskap til seg selv og egen måte å opptre på i møte med en selv og i samspill med andre. Med andre ord: verdifull informasjon for å kunne forstå seg selv som sjelesørger.

3. Undervisning
Over tema som gir teoretisk støtte til refleksjonsprosessen i klinisk sjelesorg.

4. Klinisk praksis
Hver student har et avgrenset arbeidsområde knyttet til faste avdelinger på sykehuset (jeg er på Geriatrisk avdeling). Oppgavene her kan variere fra sjelesorg for pasienter og pårørende, forkynnelse, gruppevirksomhet og veiledning/støtte i tverrfaglige team.

5. Litteraturstudium
Anslått til ca 500 sider relevant sjelesorgfaglig litteratur.

6. Individuell veiledning
Hver uke har hver student 50 min. individuell veiledning, der stoff fra eget liv/klinisk praksis/prosessnotater fra egen logg etc. ligger til grunn for veiledningen.

For å oppsummere litt. PKU er:
- sykehuspresstjeneste / pastoralklinisk tjeneste
- sjelesorgfaglig utdanning
- individuelt og gruppebasert studium under veiledning

PKU kan tas i tre ledd, samt bygges til en mastergrad.

For studiet som jeg går på, PKU 501, er det lagt noen læringsmål som skal danne grunnlaget for egne læringsmål, delt inn i følgende tre deler (sakset fra emnebeskrivelsen):

For læringsområdet ”personlig kompetanse” - er læringsmålene følgende:
- økt bevissthet om seg selv og sin identitet / funksjon som sjelesørger i lys av egen historie, kulturell kontekst, relasjoner og gudsbilde
- fordypet bevissthet om hvordan egen være- og arbeidsmåte virker på andre
- identifisert og artikulert viktige teologiske tema, verdier og erfaringer som påvirker funksjon og selvforståelse som sjelesørger

For læringsområdet ”teoretisk kompetanse” - er læringsmålene følgende:
- innsikt i og kunnskap om egen trostradisjon og teologi
- kunnskap om samfunnsvitenskapelige fortolkninger av menneskelig atferd som er relevant for sjelesørgerisk arbeid
- kunnskap om viktige faktorer som former samspillet mellom konfident og sjelesørger
- kunnskap om hovedretninger innen sjelesorgfaget, historisk og aktuelt

For læringsområdet ”integrasjonskompetanse” - er læringsmålene følgende:
- evne til å holde kliniske erfaringer og teologiske kunnskaper sammen på en integrert måte
- evne til å anvende den kliniske læringsmodellen som middel til faglig og personlig vekst
- evne til å formulere konkrete mål for faglig videreutvikling basert på personlig styrke så vel som svakhet, sårbarhet og grenser
- utvikle en aksepterende grunnholdning, evne til aktiv lytting og empatisk / respektfull respons som sjelesørger
- grunnleggende ferdigheter til å initiere, administrere, fordype og avslutte sjelesorgrelasjoner

Så som dere leser, har jeg en spennende tid foran meg, der jeg selv, Geriatrisk avdeling og pasientene der, og mine medstudenter er i fokus. 55 dager i refleksjon og møter med mennesker. Mennesker med unike historier som jeg får ta del i.

Skummelt, men spennende.

Og ufattelig nyttig.

På vandring

2012-01-10T19:31:00.000+01:00

Jeg er på vandring

Knapt begynt

Landskapet er ruglete
Kurvete

Jeg har aldri vært noe glad i toppturer
Eller i dalsøkk
For i dalsøkk
Der venter det en oppoverbakke på andre siden

Jeg er på vandring

Vandringen vet jeg vil ta meg gjennom et landskap fylt
Av sorg
Tvil
Glede
Sterke møter

Jeg gruer meg
Men gleder meg
Og er knapt begynt

Jeg er på vandring

Jeg går ikke alene
Men også alene

Med meg har jeg seks andre mennesker
På vandring

Sammen kommer vi til å møte mangt og mye
Og veien tar oss gjennom et landskap
Der vi

Sammen
Og hver for oss

Kan finne utkikkspunkt
Inn i oss selv
Og inn i de andre

Jeg er på vandring

I et landskap jeg kun aner konturene av
Som gradvis vil tre frem for meg

Jeg er knapt begynt

Mannen i steinen

2012-01-08T17:09:00.001+01:00

Han må ha vært der lenge.
Alene.

Voktende over alle de som gikk forbi.

Noen i joggesko og spandex-drakt.
Andre i fjellsko og turbukse.

Med furet panne så han dem avsted innover dalen.
Alltid lengtende etter å få være med.

Litt lenger ned i dalen holdte tussene fest.
Høstfest, med flytende liv mellom hustuene.
Han så de ikke, tussene.
Med mindre han ikke kikket nøye.
Og lenge.

Noen ganger hilset de på ham.
Stilt og ærbødig hilset han dem tilbake.

I århundrer hadde han vokst opp.
I hans målestokk var det ikke lenge siden vegen oppover dalen ble til.
Med hammer og meisel.
Stein for stein ble de hugget ut.
Noen av søsknene ble til da vegen kom.

Like stillfarne som ham selv, kikket de etter folket som levde sitt liv langs veien.

I skumringen så han henne.
Litt lenger borte.
Hun kom dit hver kveld.
Å, som han lengtet etter henne.

Den vakre kvinnen med den stolte pannen.
Den vesle nesen.

Han elsket henne.
Men hun så en annen vei.

Han motet seg opp.
Ville så gjerne ta det første skrittet.

Sjekke henne opp, der mellom prustende kondisjonister og trillende mødre.

Men årene gikk.
Og furen i pannen ble dypere.

Dit gravstener drar for å dø.

2012-01-07T23:33:00.001+01:00

Jeg kom fra sentrum i dag.

På vei opp mot Haraldsplass gikk jeg forbi inngangen til en kirkegård.
Baksideinngangen.

Nysgjerrig kikket jeg inn.
Kirkegårder har alltid fascinert meg.
Og for første gang fikk jeg se en del av kirkegårdens liv som jeg ikke har sett før.
Det stedet der gravsteinene drar for å dø.

Stedet fylte meg med vemod.

Tenk hvis stenene kunne snakket!
Alt de ville fortalt oss!

Om alle menneskene.
Over og under jorden.
Om sorg.
Kanskje glede også.
Hvem vet.

Det er jo slik, at gamle graver slettes innimellom for slik å gjøre plass til nye skjebner.
Gamle graver som ingen lenger kjenner.
Livet er forlengst svunnet inn i historiens glemsel.
Nye skjebner må få plass.

Og stenene?
Kanskje de får nye navn.
Kanskje de blir til noe annet.
Jeg vet ikke.

Men jeg vet at de gamle stenene bærere med seg år med minner og fortellinger.
Ærbødig blir de løftet av sin sokkel og båret bort.
Varsomt satt ned.
For så å få nye fortellinger.
Som noe annet.

Å være underveis

2012-01-06T23:20:00.001+01:00

Soundtrack: Nick Drake - Time Has Told Me

Årringer i fjellene.
Ruglete trappetrinn.
Ned dal - opp dal.

Steile fyrtårn på flate øyer.
Kastet i en vanndam - ringene har forlengst lagt seg i storhavets uendelige blåskjær.

Et bryst på Helgeland et sted.
Formfullt stigende fra en kjole av forlengst løvfelte trær.

Bestemorsrynker.
Eller kanskje pappas kne, med furer som i sjarkfiskerens tova ullnever.

Innimellom et slør av rosa og hvitt tyll under ei stripe av gull.

Jeg ser helt til Lofoten.
Den er annerledes nå enn da jeg satt bak i en grå transit på vei mot Å en het sommer i min barndom.
Nå er det hvitt.
Langt borte.
Grått.
Blått.

Isroser på flyvinduet gir bildene et skinn av betraktning.
Fra et annet sted.
Gjesteperspektiv.

Jeg er underveis.

Glad for mellomlandingen i Tromsø som glidende har ført meg over mitt barndoms sted.
Ullstinden har blitt et hellig fjell for meg.
Utsikten et amen mot en midnattssolkledt himmel.

Jeg skimter Storelvvatnet.
En beskyttende hinne verner isvannet mot verdens uro.
Ikke at det er støy der oppe.
Der er det fred.
Brynjen ligger hele året på deler av vannet, som et minne om en evig tilstedeværelse.

Ullstinden er forlengst passert.
Og jeg har mistet detaljoversikten over hvor vi er.
I det fjerne skimter jeg Røkkes speedbåt, ikledd en ballkjole i rosa bomull.

Det blir lysere. I Tromsø var den blå timen nesten over.
Og rett ned bukter en stålorm seg mot krumme svaberg på en Nordlandskyst uten ord.

På ny ikles verden sitt slør av skyer.
Og jeg ser solen for første gang på snart to måneder, og plirende inn flyvinduet som et ekko over flyvingen.
Det er skarpt lys for et nattmenneske og en Finnmarking.

Skyene får liv fra solen.
Andre konturer.
Plutselig sitter jeg på et femtitallskontor og kikker på blekkflekker.

En mann.
Et hjerte.
Et elskende par.

Helleristninger på vinduet.
Båter med mennesker i som har våpen i hendene.
Bak båten sees et par lepper.
De sender meg et slengkyss fra Trøndelag.

Skyfisker svømmer mot Island.

Og solen vinker med Guds nærværende gjennom kameralinsen.

Høyspentlinjens grelle kontrast til elvens krumspring.
At det går andre å bygge så rett.
Statens linjalbruk skimtes godt her oppe fra.

Uttynnede skogsfelt ligner kirkegårder.
Det er langt mellom støttene.
Men ikke så langt.

Lyset med fest setebeltet plinger inn i øret.
Flyet tar en sving mot venstre.
Bøndenes sjakkruter hilser oss nordboere velkomne til storbylivet.

Kapteinen buldrer.
Og landingshjulene rister av seg formiddagsblunden.

Snart fremme.

Stille

2012-01-04T14:16:00.001+01:00

Jeg rydder.

Og jobber.

Lytter på musikk og lar tankene fare.

Tre måneder i Bergen. En annerledes tid. Et annet sted.

Jeg har aldri vært i Bergen. Jeg vet ikke om jeg gleder meg. Jo, jeg gleder meg, men jeg vet det blir stritt. Intensivt. Dyptpløyende. I meg selv.

Jeg tenker jeg må bruke tiden. Studiene legger opp til refleksjon over tjeneste og eget liv. Det skal veiledes. Samtales. Frem i meg skrider det tanker om en fremtid som kanskje ser annerledes ut.

Jeg har satt meg noen mål. Ikke store, men viktige. For egen sjels fred og stillhet.

Gå tur hver dag. I stillhet. Ta et bilde. Av noe som rører ved meg. Skrive om det på bloggen. Min hverdag som student på pastoralklinisk utdanning. Min vei gjennom et sjelslandskap. Tre måneder.

Jeg ser frem til det.

Et annet mål er å spise fisk. Sushi. Annen fisk. Kanskje få tilbake smaken på min barndoms fisk som glapp mellom fingrene på meg en gang på videregående. Sushi har vært et steg i rett retning. Jeg spiser kveite igjen. Men det er ennå langt igjen.

Jeg ser frem til det.

Studiet legger opp til at jeg skal føre loggbok. Den kommer ikke på bloggen, den er taushetsbelagt. Men det kommer nok noen refleksjonsinnlegg berørende pastoralklinisk tjeneste, prestetjeneste, og sjelesorg. Uten at taushetsplikt og yrkesetikk forbigås.

Jeg ser frem til det.

Jeg tar meg meg gitaren. Ikke den store, men tenor-ukulelen. Den som er som en vanlig gitar, bare med capo i femte bånd. Og lydopptakeren. Sammen vil de være med og forme tre måneder på et sted jeg aldri har vært før.

Jeg ser frem til det.

Nå fullføres siste rest av jobb. Kontoret ryddes helt. Gjøres klart for vikaren. Blomstene er flyttet fra hus til kontor, i håp om at de skal overleve ved vennlig omsorg i vinduet her. Sneen spar naboen. Bilen har fått plass i garasje i Pasvik. Om litt vender jeg nesen mot hjem. Og koffertene som skal pakkes. Det er vemodig. Men også godt. Jeg kommer jo tilbake. Om tre måneder. Som et helere menneske.

Inni meg er det stille.

Reisefeber

2012-01-03T13:44:00.000+01:00

Ja, og ikke fullt så lite heller!

Det er faktisk så ille at jeg ikke får sove om nettene.

For:
På fredag vender jeg nesen mot BERGEN.
For tre måneder.

Der skal jeg ha studiepermisjon og ta PKU 501 - Pastoralklinisk utdanning.

På Haraldsplass Diakonale Sykehus.

Men hvordan pakke for tre måneder?
Og hvem kjenner jeg egentlig i Bergen?
Og hva kan man gjøre på fritiden?

Og hvor er nærmeste SUSHI-PLASS?!?!

Jeg tar imot alt fra sinnsyke til mer normale råd og tips.

For jeg har ALDRI vært i Bergen...

Ung messe - søndag for de forfulgte

2012-01-02T21:44:00.002+01:00

Denne prekenen ble holdt i Vadsø kirke 13. november 2011. Prekentekst var 2 Mos 3,11-15 og lesetekster Apg 17,22-32 og Joh 12,44-50.

Prekenen startet med at prosten gikk på prekestolen, kun for å bli stoppet og ført ut i håndjern av to frivillige som "lekte" politi. Med protester og høye rop ble prosten ført gjennom kirken og ut. Forvirring oppsto. Og jeg gikk opp på prekestolen:

Slik er det mange steder!

Vi vet ikke hva trosfrihet er før noen kommer og tar den fra oss.
I dag, den 13. november, markeres søndag for de forfulgte rundt omkring i mange land. Tallene er store. 200 millioner kristne blir, eller står i fare for å bli forfulgt. Åpner man opp og snakker om alle som blir forfulgt for sin tro, er tallene enda større. Religionsforfølgelse har tatt igjen rasisme som årsak til angrep på minoriteter.

Og vi snakker ikke kun om det fjerne østen!
Nei, både i Vest-Europa og i Nord-Amerika finner vi økende religiøs båndlegging. Som eksempel har Sveits et forbud mot muslimske minareter/bønnetårn. Og i Asia og Afrika er religion største årsak til forfølgelse. Land som Cuba, Libya, Burma, Nord Korea, Somalia, Eritrea, Hviterussland, for å nevne noen, er land der mennesker har begrensede rettigheter til å tro hva de vil, bevege seg fritt og delta politisk.

Dette gjelder hele verden.
Dette gjelder oss!

FNs menneskerettighetserklæring, §18 forteller oss:

Enhver har rett til tanke-, samvittighets-, og religionsfrihet. Denne retten omhandler frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Flertallet av FNs 191 medlemsland er enige i dette. Men virkeligheten er annerledes.

Så hva gjør vi?

Hva gjør vi?

Moses spurte Gud: Hvem er jeg? Kan jeg være forhandler og talsmann for et helt folk fremfor landets leder? Kan jeg lede et helt folk ut av alt det vonde?

Svaret fra Gud er kort og kontant.
JA.
For jeg vil være med deg.

I helgen har jeg vært så heldig og fått være på helgesamling sammen med miniledere fra Vadsø, Vardø og Sør-Varanger. Miniledere er fjorårskonfirmanter og eldre.

Vi har lært om det å være leder, om grenser og grensesetting. Og vi har lært om konflikter og konflikthåndtering. Stikkord som kom frem iløpet av helgen var slike som respekt. Tillit. Ærlighet. Omsorg. Dialog. Likeverd. Og sammen har vi forsøkt å få et blikk for de kreative løsningene.

For når en konflikt eskalerer og utarter seg, så er det lett å ty til vold og skyttergravstaktikk. Veien ut i avgrunnen er kort.

Gud hadde en kreativ løsning. Han ropte på Moses og sa at h*n ville støtte Moses som megler, forhandler og leder.

Senere sendte Gud Jesus. Som lys til verden for at vi som tror på ham ikke skal bli i mørket.
Som lys til verden.
En kreativ løsning for oss.
Slik at vi kan være lys for de rundt oss.

Gud sendte Jesus. Og med Jesus kom mange gode eksempler på kreative løsninger. Jesus ba den som var uten skyld om å kaste den første steinen. En og en gikk de derifra. Jesus satte seg ned og skrev i sanden i stedet for å ta opp krangelen. Og han ba oss gå i oss selv og søke sannheten hos Gud. Og ennå den dag i dag spør vi oss selv i møte med problemer: Hva ville Jesus ha gjort? What Would Jesus Do?

For å få slutt på forfølgelse, diskriminering, hat og fremmedfrykt i vår verden, som blir stadig mer preget av konflikter, trengs det lys. Det trengs blikk for kreative løsninger. Det er opp til oss å finne disse løsningene. Være som Moses. Forhandler. Megler. Leder. Ansvarlig. Med respekt. Omsorg. Kjærlighet. For slik å skape dialog. Tillit. Respekt.

Fred.

Hvem er jeg?

Kan jeg gjøre dette?

Ja, svarer Gud.
For jeg vil være med deg.

Ny adresse, nytt design!

2012-01-02T01:15:00.001+01:00

Fortvil ikke, folkens!

Det er kun jeg som har gått litt lei av designet.
Synes dette ble mye bedre.

Hva synes du?
Kommenter gjerne, er åpen for alt av innspill!

Å gi navn - Jesu navnedag

2012-01-01T21:30:00.001+01:00

Første lesetekst

Salme 103

13 Som en far er barmhjertig mot sine barn,
er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.
14 For han vet hvordan vi er skapt,
han husker at vi er støv.
15 Dagene mennesket får, er som gress,
det blomstrer som blomsten på marken.
16 Når vinden farer over den, er den borte,
stedet den sto på, vet ikke lenger av den.
17 Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet
over dem som frykter ham.
Hans rettferd når til barnebarn,
18 til dem som holder hans pakt
og husker hans bud,
så de følger dem.

Andre lesetekst

Apg 4

8 Da ble Peter fylt av Den hellige ånd og svarte dem: «Rådsherrer og eldste i folket! 9 Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann og blir spurt om hvordan han er blitt helbredet,10 så skal dere alle, og hele Israels folk, vite dette: Når denne mannen står frisk foran dere, er det i kraft av Jesu Kristi nasareerens navn, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde.11 Han er
den steinen dere bygningsmenn vraket,
den som er blitt hjørnestein.
12 Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

Prekentekst

Matt 12

20 Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. 21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»

Preken

Hva skal barnet hete?

Spørsmålet stilles i dåpen.

I dag heter barnet Eva Elisabeth

.
Det å gi navn er vanskelig. I alle fall når det gjelder den nyfødte. For navnet skal bæres et helt liv. OG det gir identitet, det gir et merke som er ditt. Jeg for eksempel, heter Maren Ninni Arnesdatter Lockertsen. I det navnet ligger det historie. Røtter. Arv. Maren var min tippoldemor. Ninni min mormor. Lockertsen er min mors slekt. Og pappa heter Arne. Navnet mitt sier så mye mer enn bare bokstavene, når jeg tenker etter.

Etter jødisk skikk fikk Jesus navn etter åtte dager, den dagen han ble omskjært. Jesus bar Josef. Jesus, sønn av Josef. I det lå det uendelig mye. For skikken var, at idet far til barnet sa barnets navn, så erkjente han også farskapet. Ansvaret. ”Dette er min sønn.”

Og det gjorde Josef. Tross all tvil og all redsel. For det er ingen tvil om at det lille underet i krybben var en skandale for både Josef og Maria. Ugifte som de var. Unge. Og, sett i folkesladderets lys; et barn født utenfor ekteskap og ved en annen mann. Den eneste som trodde Maria og hennes historie var Josef. Han, som fikk besøk av engelen i en drøm. Og som sa på den åttende dagen: Dette er Jesus. Min sønn. Jeg tar ansvaret. Jeg skal være hans jordiske far.

Jesus fikk sitt navn. Et navn som ligger på folks lepper ennå den dag i dag. Og som bærer med seg uendelig mye innhold. Et lite barn i en krybbe. Et mirakel der Gud blir menneske som oss. En ungdom som lærer i tempelet. En ung mann som velter pengebord og holder armene åpne for mennesker med feil og mangler. Jesus. Et navn og så uendelig mye mer.

Vi er nå litt over atten timer inn i et nytt år. Året heter 2012. Bak oss ligger 2011. Året 2011 bærer mye med seg i sitt navn. Både lede og sorg. Fortvilelse og lykke. Mange ting er blitt gitt navn iløpet av året som har gått. Ondskapen fikk et navn i sommer. Revolusjonen fikk et navn. Ja, til og med stormene har fått navn. I seg, bærer 2011 en hel verden, et år i vår verden, et år i vårt liv. Med alt det inneholder.

Og vi? Vi er blitt sterkere. Ett år eldre. Ett år rikere på livserfaring. Nå gjelder det for oss å finne ut hva navnet 2012 bærer med seg. Hva a 2011 har innehold som vi vil ha med oss inn i 2012. Hva vi vil skal være 2011 og bare 2011.

Vi må finne ut hva barnet skal hete. Og hvem som skal ta ansvaret for det. Det er kun et svar. Barnet heter 2012. Og vi er dets foreldre. Det er vårt å oppdrag.

Dåpsbarnet i dag heter Eva Elisabeth. Guds barn og vår søster. Hun er like liten og avhengig som det Jesus var. Avhengig av foreldrenes kjærlighet og omsorg. Avhengig av faddernes råd og veiledning. Eva betyr liv. Pust. Den første Eva var moderen. Hva vår Eva blir, vet vi ikke ennå helt fullt. Men vi kan få være med å påvirke. Og gjennom 2012. 2013. 2014. 2015. -kan foreldre og familie se lille Eva vokse til. Slik Josef og Maria så Jesus vokse til. Slik vi kan se 2012 vokse til. Et nådens år? Ja, det må det være etter alt 2011 har båret med seg. Så må vi be om at 2012 blir et fredens år. Et nådens år. Der vi er med og oppdrar året til fred, forsoning og kjærlighet.

Crucified

2011-12-31T18:07:00.001+01:00

Denne sangen ble skrevet i en depressiv periode av mitt liv.

Og den er tatt opp på samme måte som alle de andre sangene; med lommeopptaker oppå pianoet. Så beklager lydkvaliteten. Dere får tenke inni dere hvordan den egentlig skal være....

Crucified by MarenNinni

I crush my inspiration
Against the naked walls of lies
To trust the incarnation
Is trusting life until it dies

I'm all strung up
Won't you help me
I'm all strung up
Won't you help me
I'm crucified

Its hope and faith we cling to
Lying bastards we hope fail
There's nothing we can undo
To the walls of lies we hail

I'm all strung up
Won't you help me
I'm all strung up
Won't you help me
I'm crucified

I'm begging you for mercy
Let me undo the things I've done
Let me be
What you've become

I throw my own salvation
Against the naked cliffs of hell
I cry for revelation
Until there's nothing more to tell

I'm all strung up
Won't you help me
I'm all strung up
Won't you help me
I'm crucified

I'm all strung up
Won't you help me
I'm crucified

Psst. Dette er visst innlegg nummer 300. Faktisk. Gratulerer til meg selv!

En slags oppsummering

2011-12-31T14:34:00.000+01:00

Jeg ble så inspirert etter å ha lest Jakob Arvolas bloggoppsummering, så jeg tenkte at jeg måtte låne ideen over til min egen blogg.

Så her kommer en liten bloggoppsummering av året som har vært.

I januar ble det brettet origami-lamper til stuen og mimret over Kristina från Duvemåla.

Februar var den store opptaksmåneden, der jeg tok opp egne sanger som Two, Sunshine, Verop og Tidal Wave. Ja, og så havnet jeg på fronten av VG-nett under Lesernes VG om dette temaet (som ikke havnet på VG).

I mars lagde jeg noen fantastiske hamburgere mens den store Fastekalenderen gikk sin gang.

Fastekalenderen preget også april, med innlegg om Tibet og Evert Taube. Om frihet. Mobbing. Sharpeville-massakeren. Jeg skrev om smerte og natur. Og om å føle seg forlatt. Om landemerker og tilhørighet.Og ikke minst, om det å finne sine røtter. Glede seg over de små tingene i livet. Om folkemordet i Rwanda.

Om forsoning.

For så å avsluttes med inntoget i Jerusalem og påskenatt.

Så kom mai. Og jeg ble sinna på Verdidebatt.no, Vårt Lands debattsider. Vi feiret frigjøringsdag. FRIGJØRINGSDAG, ikke veterandag. Og 17. mai. Med rekvisitter. Jeg skrev om kvinnen i Getsemane-hagen. Og tegnet en fugl føniks før juni kom med all sin prakt.

Og med juni så kom bildene fra bunkersen jeg har i hagen. Og jeg havnet på Youtube. Testet mobilkameraet over skyene. Og hadde en liten nettpause.

I juli hadde jeg ett blogginnlegg.

August kom i etterdønningene av22. juli. Og jeg holdt minnegudstjeneste.

I september kastet jeg Fox ut over hele menigheten. Og snakket om dører av forskjellig slag. Så innbiller jeg meg at jeg fikk alle bibliotekarer på nakken.

Oktober brakte med seg refleksjoner om egen navle. Og om de gangene Gud ikke svarer.

I november kastet jeg meg inn i samedebatten. Og kjøpte ny gitar. Holdt minnegudstjeneste på allehelgensdag. Fikk se hjemplassen min i fugleperspektiv. Var sammen med flotte ungdommer i Vadsø. Raljerte litt over media.

Og pyntet til advent. Med pepperkakemummihus.

Og så var desember der. Med en halv adventskalender. Og julen.

Så var det plutselig over. Og vi hilser 2012 velkomment.

Jeg ønsker dere alle et velsignet godt nytt år.

Julepreken 2011

2011-12-24T01:14:00.003+01:00

Vi har hørt det før. Juleevangeliet. Vi vet hva som kommer. Eller vet vi egentlig det?
Jeg innledet dagens gudstjeneste med å si: Det som ikke er gjort til nå, det haster det ikke med. Slapp av. Senk skuldrene. La dette være her og nå. Et fristed.

Så skal jeg ta oss med på en reise. Jeg skal ta oss med på en reise langt, langt bort. Bort og opp. Eller, egentlig flerfoldige tusen mil sørover, og litt øst. Ut på landsbygda. Ut på beitemarkene. Og så opp. Opp, opp, opp. Inn i de gudlige gemakker. Inn på englekammerset. Det er stappfullt der. Hvite kjortler og fjær og glorier og stemmer. Litt stress, litt nerver og ufattelig mye sitrende glede. Noen varmer opp. Skalaøvelser. Noen klimprer på ei harpe. Flakser litt med store, hvite vinger. Hviskingen ligger som et tykt teppe under alle forberedelseslydene. For forberedelsene har pågått i ukesvis. Noter er sunget på og kjeft er mottatt for syre harmonier i englekoret. Alt må være PERFEKT for den store konserten for den store, store kongen.

Plutselig står Gabriel der foran alle sammen. Holder en liten pep-talk, type: “Lykke til, ikke syng surt nå!” før han forsvinner i forveien. Stemningen er til å ta og føle på. Noen småengler fniser litt nervøst av en glorie som er litt på svai. Flere av de eldste sukker litt og tenker sitt. tiden nærmer seg, og i fellesskap stimler de ut av englekammerset og bort mot konsertscenen. Det de har øvd så lenge på skal endelig, endelig skje!

Så går teppet opp! SWOOF! Og de synger! Ære være Gud i det høyeste! Og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!

Det er ikke for etterpå at englene oppdager hvem som utgjør publikum. Det er som om luften går ut av ballongen. Hvor er kongen? Og hoffet og ekvipasjene og tjenerne og alt gull og glitter som er en konge verdig? Hva i alle dager er det som skjer?!? Og hvem i alle dager er disse gjeterne og SAUENE?!?

Nuvel. Det var kanskje ikke helt slik det skjedde. Hvem vet. I år har jeg iallefall forestilt meg at det var slik det skjedde. For vet vi egentlig? Skjønner vi det egentlig?

Vi feirer jul. Hvert år. Det er klart, det er ikke alle som feirer Kristi fødsel. Jeg ønsker alle god jul jeg. Men de av oss som søker til kirken i jula, vi søker juleevangeliet og juleevangeliets budskap. Og kanskje søker vi ikke kun tradisjonen, men også mysteriet og følelsene og det vakre som gjør julen til jul. Den lille fortellingen om Josef og Maria og folketellinger og engler og sauer og gjetere og alt. Som handler om en konge som ikke er en konge slik englene kanskje trodde det skulle være. Men som er så mye mer.

Gjeterne som englene sang for skjønte ikke helt hva som skjedde. Likevel pakket de sammen sakene sine og dro mot Betlehem for å søke det som englene fortalte om. De gikk i tro og tillit uten ennå å forstå alt. Og kanskje de gikk litt av nysgjerrighet også. Men de gikk.

Og på samme måte som englene ikke møtte det de trodde de skulle møte, så møtte gjeterne noe de kanskje ikke helt trodde de skulle møte. De og lette etter et guttebarn, men selv om englene hadde fortalt om ei krybbe, så var det nok ikke helt slik de hadde forestilt seg. At de skulle finne ei ungpike og hennes kjæreste i en stall, rundt ei krybbe med tørrhøy der det lå et lite skrukkete, forsvarsløst barn, tett inntullet i sin mors tøy.

Gjeterne, nederst på samfunnets rangstige, fant en familie på samme plan som dem. Og hvordan skulle dette gå.

Se, en frelser er oss født i Davids by.

Og Maria tok alt som hende til seg og la seg det på hjertet. Og tenkte på det. Bevarte det. Og tiden gikk.

Barnet ble voksent. Jesus trådte frem, fra stallen der alt begynte. Ikke ble han spesielt rik på jordisk gods og gull. Ikke var han spesielt godt likt av de som ikke hadde sluppet alt de hadde for å følge ham. Og ikke spankulerte han rundt på gullbelagte fliser som rådgiver for keisere og konger, eller satt han på en trone av elfenben og jade.
Nei. Jesus var som en av oss. Er som en av oss. Er oss. Og så uendelig mye mer.

Hvorfor? Jo fordi vi er så uendelig mye mer enn det vi tror vi er. Se deg rundt. Her, i kirken, sitter kjente og kjære, ukjente og, ja kanskje til og med noen som vi ikke liker. Alle er vi kommet hit i dag. Alle er vi like mye verd, like mye elsket, like mye verdsatt. Vi er ikke konger noen av oss. Men vi har muligheten i oss til å kunne være det. Når et lite barn i en stall kan være frelser for en hel verden, så kan vi være redningen for mange, mange, uendelig mange. Vi bare ser det ikke.

Rolf Wesenlund sa det en gang i det herrens år 1969. Kristentro er ingen julegate. Det er en lang vei der kun én trafikkregel gjelder: Du skal elske din neste som deg selv. Det er lett å glemme i alt stress om julegaver og juleribbe og julekort og julevask. Det er like lett å glemme som den gaven som virkelig er den store gaven: Den gaven som guttebarnet var. Innpakket i tøy og ikke fargerikt julegavepapir. I et tørrhøytrau og ikke i ei julegaveesske. Med en engel som merkelapp og ikke en papirlapp. Med vårt navn på.

Jeg har ett ønske for julen. Og det er at vi ikke pakker ned Jesusbarnet sammen med all julepynten, at ikke Han blir glemt idet vi trettende dag jul hiver ut juletreet. Men at julen slik sett kan vare hele året.

For det er ikke alle som har ei god jul. Mange er ensomme. Mange lever med sorg. Og høytider har en egen evne til å forsterke våre følelser. De gode som de vonde. De vonde følelsene blir ikke borte idet gavene åpnes, men de vedvarer inn i et nytt år. Skal vi kunne være til hjelp for de som trenger det, så må vi la Kristus vedvare inn i det nye året.

Den 23. juli i år var jeg på gudstjeneste i Spjære kirke på Hvaler utenfor Fredrikstad. Norge var i sjokk. Og presten snakket om én ting. Å se med blikk festet i hjertet.

Å se med blikk festet i hjertet. Tvers igjennom alt det vonde, alt det skremmende. Inn til kjernen. Til det som virkelig er oss. Å ha omtanke. Omsorg. Bringe kjærlighet. Det er kun slik vi får bukt med alt det onde. Med alt det vonde. Det er kun slik vi kan skape fred.

Gud kom til verden og ble menneske som oss for å vise oss en vei å gå som skaper fred. En vei der vi er Guds hender inn i en virkelighet der vi gang på gang ødelegger for oss selv og hverandre. Gud kom til verden og ble menneske som oss. Like forsvarsløs og hjelpeløs som ethvert menneskebarn som kommer til verden. Like avhengig av foreldrenes kjærlighet og omsorg som oss. Like menneskelig og full av menenskelige erfaringer som oss. Og budet om ham kom til gjeterne på marken, til arbeiderne, til det helt vanlige mennesket, slik også budet i dag kommer til det helt vanlige mennesket. til oss. Vanlige mennesker, skapt, elsket og verdsatt. Av Gud. Av hverandre.

Mitt eneste ønske er at julen vedvarer. At vi ikke glemmer å se med et blikk festet i hjertet. At vi ikke glemmer at den største gaven ikke er den som koster mest og ser penest ut, men som den gir de største ringvirkningene for våre liv. For trehundre mililiter hudkrem kostende firehundreogfemti kroner kan gi middag på Bymisjonen til ti stykker. For eksempel. Og den ene klemmen. Den ene klemmen, det faste håndtrykket, det gode blikket som sier “Jeg ser deg. Jeg vet hva du bærer på. Jeg kan bære sammen med deg” Den betyr så uendelig mye. Så ufattelig, uendelig mye. Og da er det ikke så nøye at englene har øvd. For de har jo øvd nettopp for den rette grunnen. For å kunne si: Se! Vi kommer med fred! Vi ser deg. Ditt liv. Din hverdag. Ditt slit. Vi er sendt til deg for å fortelle deg om den store gleden for dere alle. I dag er det født dere en frelser i Davids by. Han er Messias, Herren. Den Guden som gir oss det beste av seg selv. Som elsker oss for den vi er. Som ser oss og våre liv og våre muligheter.

Ei velsignet jul til oss alle.

Å skrive en bønn

2011-12-23T20:12:00.001+01:00

Det er vanskelig innimellom, å finne disse ordene som skal snakke til hjertene til folk.

I morgen er det julaften, og jeg skal ha to gudstjenester i Kirkenes Kirke, én klokken to og én klokken fire.

Og i den gudstjenesten skal det være ei bønn. Ei forbønn eller ei takkebønn eller ei begge-deler-bønn. Det står ei i gudstjenesteboken fra -78, side tohundreogetellerannet. Men den er, ja nettopp, fra 1978. Og for meg er den daff og litt sånn "hæ?".

Så jeg undres. Dette må skrives om.

Så langt er jeg kommet. Kvelden er ennå ung.

Takk, Gud, for at du ble menneske, født som et barn i Betlehem. Da ble du som en av oss. Takk for at du elsker oss så mye at du fortsatt vil være sammen med oss. Takk for at du har gjort det slik at hver den som tror på deg, skal ha evig liv, og alltid kjenne ditt nærvær.
Hjelp oss å være dine hender her på jorden, slik at vi på ny og på ny kan bringe din kjærlighet ut til dem som trenger oss. Som trenger deg. Det er så mange som har det vondt i verden, så mange som lider under menneskers ondskap og likegyldighet. La alle som kjenner deg, bli ivrige etter å være dine hjelpende hender; sammen for en bedre verden. Med fredens budskap til alle folk.

I dag bringer vi spesielt frem for deg i våre bønner alle de barn og unge som lider nød, som er redde, ensomme og alene. De som ikke har et godt hjem å vokse opp i og de som ikke har kjærlighet i sine liv. Gi oss øyne til å se, slik at vi kan hjelpe, slik at vi kan være til stede og gjøre hverdagen trygg og full av lys for alle våre medmennesker.Vi bringer også frem for deg i våre bønner det året som har vært og de livene som har blitt spesielt berørt av alle hendelsene, fra Utøya til Japan, fra Regjeringskvartal til Vadsø og til Sudan. Vi legger det nye året som står foran oss i dine hender. La det bli et nådens år med fred og trygghet for alle mennesker.

Kjære Jesus. takk for at vi får feire jul med lys og glede og gaver. La oss ikke glemme at det er du som er den store gaven, pakket inn i tøy i ei gaveeske av ei krybbe. Med engelen som merkelapp der vårt navn står skrevet med store bokstaver. Du som ble lagt i krybben, skal få rom i hjertene våre.

Takk, Gud, for at du kom til verden og ble vår frelser, født som en av oss og likevel sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Slik ser den ut nå. Og nå er klokken 20:11. Så får vi se da, om den blir stående slik til i morgen klokken 14:00.

Redigert første gang 21:30
Redigert andre gang 23:45

Alternativt juletre? Neida. Produktplassering.

2011-12-21T17:09:00.001+01:00

Med ønske om ei fredfull julehøgtid og et velsignet nytt år!

Luke fjorten | Slutten

2011-12-14T12:25:00.001+01:00

Kjære lesere.
Venner.
Bekjente.

Dette er slutten for årets adventskalender fra meg.
Dessverre.
Jeg er fryktelig lei for det.

Jeg ønsker dere alle sammen en fortsatt god adventstid.
Ei fredfull jul.
Og et velsignet nytt år.

Må det bli et år i fredens tegn.

Pax Vobiscum

Luke tretten | En alternativ julepreik

2011-12-13T10:05:00.001+01:00

Etter å ha lest Arild Abrahamsens Den nye julen 2, så kom jeg til å tenkte på et blogginnlegg som refererer til Rolf Wesenlunds alternative julepreken, skrevet i en avis i 1969. Kanskje er den like aktuell i dag? Kanskje stikker den like hardt i dag som for førtito år siden? Jeg vet ikke, men jeg tror ingen av oss har vondt av å lese den. Kanskje til og med to ganger, for slik å få med oss innholdet. For ved første gangs gjennomlesing kan det hende at man blir litt provosert.

Kjære medmennesker.
God jul. Det var hyggelig å se en full kirke for en gangs skyld. Hvor har dere vært resten av året? For dere har ikke vært her – det vet JEG, for jeg har vært her og preket om alt hva Menneskesønnen har lært oss. Jeg har preket om glede og fortapelse, om vintreet og synd, om frelse og forfølgelse, hykleri, materialisme og tvil & tro. Sakramenter har vært utdelt, og dere har ikke vært her. Salmer har vært sunget til Herrens pris mens dere arbeidet i haver og brøt helligdagsfreden på alle mulige måter.
*
Men se, jeg fordømmer dere ikke. Alt jeg gjør er å klage min nød! Hvordan skal jeg kunne gi dere noe sentralt i kristendommen når jeg bare treffer dere èn gang i året?
Selve jule-evangeliget kjenner dere godt. Det åpnet vi julegater med, og det er blitt like sammenfiltret med de VERSTE sidene ved vår årlige kjøpeorgie som de intetsigende god jul-ønskene på julekortene er blitt sammenfiltret med kalde hjerter og kommersiell julepsykose.
Derfor ville dere helst høre den snille, fordragelige fødselshistorien om Jesus Kristus i dag. Historien om det tannløse patte-barn som ennå ikke har fått talens evne. Pluss englene som synger om fred på jord.
*
Men dette kan dere nesten for godt, og dette har dere så ofte fått servert som julepakke med sløyfe på, at jeg gir opp håpet om å gi dere noe kristelig ut av den historien.
Jeg kunne spørre dere om hva som er den EGENTLIGE julegave og at julens INNHOLD må bli LEVENDE for hver enkelt med en overraskende konstatering av det faktum at det ikke er FRED på jord.
Det kunne jeg gjøre hvis dere gikk i kirken oftere i steden for å rase rundt på veiene og forurense luft og natur.
Takk allikevel fordi dere er her i dag og for at jeg èn eneste gang i året får anledning til å preke til dere. Forlat meg derfor at jeg istedenfor å snakke om det lille Jesusbarnet, snakker om hva Jesus som moden mann lærte oss.
Selv formulerte Menneskesønnen det slik: For størst av alt er kjærligheten.
Det du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du gjøre mot dem.
For størst av alt er kjærligheten.
Men nå blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men STØRST blandt dem er KJÆRLIGHETEN.
Er det av kjærlighet fra hjertets dyp dere har sendt deres julekort og presanger til hverandre – eller var det av kaldhjertet rutineplikt?
- Var det av sann kjærlighet og helt hjerte du ga 10 kroner til Slumsøstrene, eller av rutine ut fra en halvhjertet sosial medfølelse med dårligere stilte i samfunnet?
- Var det av sann og ekte kjærlighet du fordømte hippies og langhårede tidligere i år?
- Var det i kjærlighet til medmennesker du levde ditt liv siden forrige gang du hørte julens glade budskap i denne kirke?
I løpet av denne julekveld døde 500 medmennesker av sult og mangelsykdommer.
Å, vi er sykelige med all vår ti kroners lunkne medfølelse, for vi vet hva som må gjøres, men gjør det ikke.
Derved bryter vi kjærlighetsbudet, det største av alle bud.
Vi nøyer oss med å ønske hverandre god jul. Men hva er en GOD jul?
Har noen av dere tenkt over at det universelle kristne kjærlighetsbud gjør norsk julefeiring i fett og glans til en syndig gjerning i Herrens øyne?
Beklager.
Dette må jeg si dere i dag på julaften fordi jeg er ansvarlig overfor Gud for hva jeg preker.
Det egentlige er ikke at Kristus ble født, men hva han lærte oss: Kjærlighet uten grenser.
Kjærlighet er ikke norsk julefeiring. Kjærlighet ville være å ta grøtskjeen i en annen hånd. Det ville bety en stille julehøytid uten gaver til flere tusenlapper og ødelagte fordøyelser.
Så enkelt og bydende er kjærlighetsbudet. Vår julefeiring er en vederstyggelighet i Herrens øyne fordi det ikke springer ut av kjærlighet, men av havesyke og nytelsessyke.
*
Dette er det jeg må si dere på en julaften fordi dere har forherdet sinnene. Jeg kan ikke på vegne av Kirken velsigne den jul dere steller i stand. Kristentro er ingen julegate – det er en trang vei der bare èn trafikkregel gjelder: Du skal elske din neste som deg selv.
Det har du sluttet med. Du elsker det tannløse barn i krybben fordi det er ufarlig for ditt liv og dine forbruksvaner.
Jeg vil ønske dere alle sammen en fattig jul i rik kjærlighet, fremfor en forbruker-jul med magebesvær.
Husk at julen ikke er noen innstiftet kristen høytid. Kirken har ingen plikt til å hellige en høytid innstiftet av mennesker hvis denne høytid brukes til ukristelige ting som går så imot kjærlighetsbudet som juleferiringen i vårt land.
Hvor lenge skal vi forherde våre hjerter før Herren vår Gud griper inn og fordeler jordens herligheter på en måte som gjør en slik julefeiring som vår mulig.

Vi ber:
Kjære Gud
Hvis det er mulig, så ta denne julefeiring fra oss. Den er ikke av kjærlighet, den skaper ikke fred i våre sinn og fred i verden. Den skaper ikke glede en gang, bare stenhjerter, og den utdyper kløften mellom rike og fattige både i vårt eget land og i verden ellers.
Herre Gud, la oss forstå det kristne budskap på en annen måte og leve etter det, om det så skal forandre vårt samfunn og våre forbruksvaner. For vårt samfunn i dag er IKKE bygget på prinsippet at det er saligere å gi enn å ta.
Hele vår levestandard er bygget på å ta, ikke gi – og dette må du gi oss kraft til å forandre.
Bær over med de falske gaver vi gir hverandre, og de falske julebudskap vi henger ut i julegatene, for ønskene henger ikke der som vitnesbyrd om kjærlighet, men som oppfordring til havesyke.
Herre Gud, ta denne julefeiring fra oss for vi makter det ikke av egen kraft.
Du som lot din sønn bli født i fattigdom på en jord rik av muligheter, gi oss evne til å fordele jordens rikdommer slik at ikke to tredjedeler av menneskeheten ikke får plass i herberget.
Det skje!
Amen.
Jeg ser at mange av dere har gått herfra. Dere som sitter igjen ber jeg om å synge “Deilig er jorden” sammen med meg.
Jeg ønsker dere en alternativ jul!
Takk for nå.

God trettende desember.

Luke tolv | En fridag utenom det vanlige

2011-12-12T20:55:00.000+01:00

Dette er en fridag utenom det vanlige.

1. Jeg sto opp før tolv, nærmere bestemt halv ni.

2. Før klokken var tolv (hvilket jeg vanligvis ennå bruker være godt inne i drømmeland under to dyner), var det bakt grove brødblingser:

3. Ja, før klokken var tolv var også seks brett med pepperkaker stekt. PLUSS én stykk Snusmumrik (ja, for han var jo glemt i forrige pepperkakerunde!)

4. Så ble alle julegaver sirlig pakket ned og tatt med på postkontoret:

5. Etter det, bar det over i Kirkenes Kirke for å øve sammen med organist på Nordnorsk Julesalme:

6. Og da må man selvfølgelig ta igjen forbigåtte tider på kafé over middag:

7. For så å vende nesen hjemover for å pakke ut nye notatbøker fra Amazon som lå i postkassen da jeg kom hjem:

8. Og etter to fantastiske kaffebesøk, så var pepperkakeboksen redusert til halvparten og lag nummer én i Gode Ønsker borte, slik gode besøk skal gjøre:

9. Og så senket roen seg, stearinlysene ble tent og ukulelen hentet frem.

Slik. En flott og litt annerledes dag er til ende. God tolvte desember.

Og forresten, hvordan har din dag vært?

Luke elleve | Julemusikk

2011-12-11T09:19:00.001+01:00

Nå nærmer det seg jul.
Og vi tenner det tredje lyset i adventslysestaken.

I den forbindelse har jeg laget julespilleliste.
Og siden den er på Spotify, så har jeg lagt ved bilder av selve listen :)

Så dette hører jeg på (klikk på bildene, så ser dere teksten):

Selve spillelisten finner dere her:

Marens Jul

Luke ti | Mitt hjerte

2011-12-10T13:45:00.001+01:00

Mitt hjerte alltid vanker

Her i Mari Boine og Roger Ludvigsens tolkning.

God tiende desember.

Luke ni | Hva tror du på?

2011-12-09T07:21:00.001+01:00

Noen ganger så er det enklere enn andre ganger.

Å tro.

Vi tror alle på noe.

Et eller annet.

Vi forsøker iallefall.

Her er en cover av Frank Oceans We all try.

Teksten står under.

Hva tror du på?

I believe jehovah jireh
I believe there's heaven 
I believe in war 
I believe a woman's temple 
gives her the right to choose
but baby don't abort
I believe that marriage isn't 
between a man & woman 
but between love and love 
and I believe you when you say that 
you've lost all faith 
but you must believe in something 
something something 
you gotta believe in something 
something something 

I still believe in man 
a wise one asked me why
cause i just don't believe we're wicked 
I know that we sin but i do believe we try 
we all try 
the girls try 
the boys try 
women try 
men try 
you and I 
try try we all try 

I don't believe in time travel 
I don't believe our nation's flag is on the moon 
I don't believe our lives are simple 
and i don't believe they're short 
this is interlude 
I don't believe my hands are cleanly 
can't believe that you would 
let me touch your heart 
she didn't believe me when i said that 
I lost my faith 
said you must believe in something
something  something 
you gottta believe in something 
something something

I still believe in man 
a wise one asked me why
cause i just don't believe we're wicked 
I know that we sin but i do believe we try 
we all try 
the girls try 
the boys try  
women try 
men try 
you and I 
try try we all try

God niende desember.

Luke åtte | Å miste noen

2011-12-08T07:23:00.001+01:00

Å miste noen av de man har kjær er vanskelig. Vi som mennesker knytter oss til andre mennesker gjennom sterke bånd som vi ikke plutselig kan gi slipp på når mennesker forsvinner. Båndene er der ennå. Kanskje man kan ligne det med det å miste en del av seg selv rent kroppslig. Rent fysisk. En finger for eksempel. I lang tid etter, vil man kjenne fingeren der, til tross for at den er borte. Det er ei enkel sammenligning. Og langt fra ei god ei. For de båndene vi har mellom oss som mennesker er sterke og de rives ikke av selv om mennesker dør. I noen tilfeller kanskje disse båndene blir enda sterkere. Det er bånd vi skal ta vare på. Og verne om. For de vitner om kjærligheten som står igjen. Ære være for kjærligheten som er sterkere enn døden.

Det handler om å få verktøy til å kunne gå videre med små skritt. Det handler om å bygge opp, sakte men sikkert. Det handler om å tro. På seg selv og på de rundt en. Og å tro på at man kan hente styrke fra gudstro og fra kirkens fellesskap.

Jeg tror på en Gud som er kjærlighet. En Gud som er med oss alltid, som beskytter oss og som støtter oss når vi har det vondt. Døden er meningsløs. Totalt meningsløs. Der finnes ingen mening med hvorfor akkurat vi skal berøres og hvorfor akkurat vi skal miste. Vi har ikke råd til å miste, aldri. Det eneste vi vet er at døden er en del av livet. Uten døden kunne ikke livet vært og uten livet kunne ikke døden vært. Og gjennom å miste noen åpnes ei følelsesmessig dør inn til det vakre livet er. Det kunne ha vært oss. Men vi lever. Og vi skal leve.

Jeg tror på en Gud som er kjærlighet. En Gud som elsker oss for akkurat den vi er, uansett hva galt vi har gjort og hvilke problemer vi har. Men når man er langt nede kan det være vanskelig å forstå. Men det er da man kan legge hånden på brystet, like over hjertet og si til seg selv: Jeg er elsket. Innerst inne, innerst inne ved hjerteroten vil du kjenne det. Prøv. Legg hånden på brystet og si: Jeg er elsket. I dens stille grunn, i dens dype bunn, gjemmes livets edelsten. Det er vakkert sagt om kjærligheten. Og det stemmer. Med handa på hjertet kan man kjenne der innerst inne at den vakre kjærligheten ligger og ulmer og tar vare på oss.

Kjærlighet fra Gud
springer like ut
som en kilde klar og ren.

Det handler om tro på seg selv. Tro på de rundt en. Og tro på Gud som beskytter, som livgiver og som befrier.

Det handler om håp. Håp for et liv som stabler seg på bena, håp for å kunne møte de man har mistet igjen en gang, håp om å kunne gå videre skritt for skritt.

Og det handler om kjærlighet. Kjærligheten som gjennomstrømmer alt og som legger seg i hjertene våre og holder oss faste i fellesskap med hverandre og i fellesskap med gud.

Vi er elsket. Vi elsker. Vi er elsket, dypt og inderlig.

Innimellom står verden på vent. Byen står på vent. Alt står på vent i et middelpunkt mellom død og liv. Mellom sorg og glede. .

I dag kan vi få lov til å sette verden litt på vent, sammen her inne i luke nummer åtte. Vi kan sitte foran pc-skjermen eller på mobilen på bussen og bare være til. Være tilstede. Bare tenke: JEG ER TIL. Jeg er skapt. Jeg er elsket. Jeg er her og nå. Og forsiktig reiser vi oss og over tid går vi videre.

Så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

”Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid." kan vi lese i Bibelen.

Fra nå og til evig tid. Evighetsperspektivet er godt å ha med seg. Vi er ikke alene nå og vi kommer heller aldri til å bli alene. Nå har vi familie, venner og bekjente rundt oss. Vi har mennesker rundt oss på arbeidsplassen og når vi kommer hjem. Og vi har en Gud som ser oss, som har omtanke for oss og som er der når vi trenger Gud. Og når vi dør, den dagen vi dør, og måtte det bli lenge til, så er Gud der og tar hånd om oss. Gud lyser vei og tar imot oss.

God åttende desember.

Aldri er vi alene.

Gratulerer følger nummer 400!

2011-12-07T15:07:00.001+01:00

Med dette hilses følger nummer 400 på Twitter velkommen i følgestrømmen min.
Og velkommen skal du være, @hildeofnorway :)

Fra meg til deg (og alle dere andre), selv om jeg ikke kjenner deg og iallefall ikke skal dytte noe på deg, så sender jeg deg denne sangen og denne teksten <3

Ikke glem hvem du er

Lille stjerne

Never forget who you are
Little star
Never forget how to dream
Butterfly

God gave a present to me
Made of flesh and bones
My life, my soul
You make my spirit whole

Never forget who you are
Little star
Shining brighter than all the stars in the sky
Never forget how to dream
Butterfly
Never forget where you come from
From love

You are a treasure to me
You are my star
You breathe new life
Into my broken heart

Never forget who you are
Little star
Never forget how to dream
Butterfly

May angels protect you
And sadness forget you
Little star

There's no reason to weep
Lay your head down to sleep
Little star

May goodness surround you
My love I have found you
Little star

Shining bright

You breathe new life
Into my broken heart

Never forget who you are
(Whispered:) Little star
Shining brighter than all the stars in the sky
Never forget how to dream
Butterfly
Flying higher than all the birds in the sky

Never forget who you are
Little star
Never forget where you come from
From love

Little star
Little star
Little star
From love

Luke syv | Venner

2011-12-07T06:36:00.001+01:00

Å ha venner

Er å ha noen som spør hvordan du har det
- uten å forvente å få et svar tilbake

Noen som du kan dra på besøk til
- og slippe å si noe, bare være til

Noen som er der for deg
- uten at de nødvendigvis ringer så ofte

Noen som du kan le sammen med
- uten at de ler av deg

Noen står sammen med deg i dine slag
- uten at de kjemper kampen for deg

Noen som forstår hva du snakker om
- uten at de skal analysere alt

Noen som ikke stiller urimelige krav
- men som du kan likevel finne motstand hos

Noen som er så uendelig mye mer enn det du først trodde
- og som tenker det samme om deg

Hva er en venn for deg?
Skriv gjerne i kommentarfeltet :)

God syvende desember.

Luke seks | Om å drømme

2011-12-06T09:24:00.001+01:00

Klart jeg har drømmer
Har ikke du?

Noen ganger, så skulle jeg ønske at jeg ikke var her og nå og gjorde akkurat det jeg gjør
Men så går det over
Noen ganger raskere enn andre ganger

Noen drømmer er langtidsdrømmer
Noen drømmer er komplekse og bærer med seg en hel fortid
Og en hel fremtid

Noen drømmer er totalt idiotiske
Og andre er realiserbare

Jeg er en av dem som ikke drømmer om natten
Eller, jeg drømmer innimellom, men jeg er ofte så glemsom at jeg ikke noterer ned det jeg har drømt
Kanskje jeg burde det
Kanskje jeg burde forsøke forstå mine nattlige drømmer, for slik å kunne forstå mine dagdrømmer

Jeg vet ikke
Jeg kan for lite om slikt
Og egentlig er jeg litt skeptisk

Realistpresten
Liksom

Adventen bærer faktisk med seg en god del drømmegods
Mange tanker - mange fabuleringer

Hvem er jeg egentlig
Hvor vil jeg med mitt liv
Hvorfor er jeg her og nå og ikke en helt annen plass
Hva er viktig for meg
Hva er viktig i mitt liv
I min hverdag
Hvordan er jeg mot andre
Mot meg selv
Mot Gud

Og hvor er jeg om ett år
To år
Ti
Tredve

Jeg vet ikke, og egentlig vil jeg ikke vite heller
Kanskje jeg skal konsentrere meg om å finne min egen vei her og nå
Og vandre i Kristus

Luke fem | Plutselig lykke

2011-12-05T09:41:00.001+01:00

Jeg elsker håndarbeid.
Spesielt hekling.

Plutselig ramlet jeg over en håndarbeidsblogg og ei nettside.
Temaet var garnbombing. Eller geriljahekling om man vil.

Jeg ble overlykkelig, og tenkte: hvis alt var kledt i bestemorsruter, ja da ville det vært fred i verden.
Gid det var så vel.

Her er iallefall en liten smakebit av de bildene jeg fant på nettet.
Linker til hvor de er hentet fra er under bildet.

Katedralen i Helsinki. Fra Meme Rose

Fra The Daily Telegraph

Fra Streetart Utopia

Uansett.
Fred eller ikke fred.
Dette gleder mitt hjerte.

God femte desember til deg og dine.

Luke fire | Tid

2011-12-04T12:52:00.001+01:00

Lukasevangeliet
Kapittel 21
Vers 27 til 36

Hva er tid?

Hvorfor er tid?

Hvordan bruker vi tid?
Hva er vår tid?
Er det noe som heter vår tid?

Det er så mye man kan forberede seg på.

Og så mye man ikke kan forberede seg på.

Tiden renner mellom fingrene våre.

Et år går som en dag. En uke som et minutt.

Innimellom.

Og det får meg til å tenke.

Hva er tid?

Er det lineært, fra begynnelse til slutt?

Eller er det sirkulært?

Skapes tiden på ny og på ny?

Av oss?

Lysene peker mot stallen.
I dag tenner vi to lys.
Lys for håp og glede, heter det i sangen.

Men tiden viser oss - håp og glede kjennes ved sorg og avgrunn.
Tiden er i bevegelse.
Og vi er i bevegelse.

T. S. Eliot har en refleksjon:

"I said to my soul, be still, and wait without hope. For hope would be hope of the wrong thing; wait without love. For love would be love of the wrong thing; there is yet faith. But the faith and the love and the hope are all in the waiting. Wait without thought, for you are not ready for thought: So the darkness shall be the light, and the stillness the dancing."

Det er ingenting som kan være så frustrerende som å vente.
Særlig hvis man hverken vet på hva man venter eller når det kommer.
Innimellom får man tegn - selv om vi kanskje ikke alltid forstår dem og kjenner dem igjen.
Og fra den dypeste fortvilelse kan den største glede springe ut.

Så kanskje vi må starte på nytt.
I tide.
I tiden.
Tømmes.
For så å fylles.

Kenosis

____________________________________________________________________________

Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse:
«Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekt skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»

God fjerde desember.
God andre søndag i advent.

Luke tre | Fra barnas perspektiv

2011-12-03T13:59:00.001+01:00

- med god hjelp fra noen voksne.

Så blir det et vakkert bilde av en mann og ei kvinne og et barn. Langt borte. For lenge siden.

God tredje desember.
I morgen er det søndag.

Må bare!

2011-12-02T23:36:00.001+01:00

Jeg må bare blogge sånn uttafor adventskalenderen!

For jeg er så glad!

Bare sånn gjennom glad!

*hopperoppogned*

Jess.

Kalles dette et følelsesladet utbrudd? Jepp.
Kalles dette unødvendig? Jepp.
Kalles dette å spre litt glede? Jepp.

For vet dere hva?

Det er de små øyeblikkene i livet man husker.
Det er de store hendelsene som setter spor fordi de rører ved en.
Det er de tilfeldige møtene som i etterkant kan vise seg å være gudegitte.

I dag er jeg glad, så ufattelig glad!

For jeg lever!

Fra Brenda Lindon

Luke to | Ensomhet

2011-12-01T23:46:00.001+01:00

Det er en ensom tid mange går inn i.

De som ikke har noen å dele julen med.
De som ikke har foreldre som stiller opp for dem.
De som sliter med sorg og savn og tap.
De som har mann og barn og hund og volvo og alt, men likevel ingen.
De som ser veggen i hvitøyet og helst bare vil dø.
De som er kjempesosiale ute, men som kommer hjem og alt er bare grått.

Det kan være ensomt å være én i ei førjulstid. For ikke å snakke om når julen kommer.
Høytider bringer opp så mye vondt til overflaten.

For noen.
For flere enn man tror.
For å si at man er ensom er det få som gjør.

I luke nummer to ligger gode ord. Og tips.
- for å sakte kunne gi slipp på ensomheten
- for å bedre kunne være et medmenneske som kan hjelpe til å lage en tosomhet.

Å gi slipp på ensomhet

Sett ord på det vonde.
Snakk. Skriv. Spill. Tegn. Mal. Gråt.

La det få uttrykk.

Ta kontakt.

Oppsøk felleskap som betyr noe for deg.
Der du kan treffe mennesker med interesser som møter dine.

Inviter noen hjem.

Vær deg selv.
Med alle dine styrker. Og svakheter.

Du er elsket.
Du er ikke alene.

Å skape tosomhet

Bruk av din tid.

Ingenting er så verdifullt som det å sette seg ned å lytte.
Å se.

Med hjertet.

Ikke gi råd.
Men vær tilstede.

Fortell litt om hvordan du har det.
Men bare litt.

Så kanskje man klarer fortelle litt om hvordan man har det.

Så lytt.
Og se.
Med hjertet.

Din tid kan bety en evighet hos en annen.

En evighet fri fra ensomheten.

En klem. Fra en liten til en stor. Fra en med tid til en som trenger å bli sett.

God andre desember.

Luke én | Begynnelsen

2011-12-01T13:32:00.001+01:00

Som ei lita jente på lille julaften sitrer jeg mot adventstiden.

Ikke fordi mamma har laget adventspakkekalender til meg og jeg snart skal åpne gave nummer én. Jo kanskje litt derfor også. Hallo, jeg blir niogtyve i februar. Noen vil kalle meg bortskjemt.

Nei, jeg sitrer mest fordi jeg synes adventstiden er så vakker. Kanskje litt så samme måte som fastetiden er det. Det å kunne forberede seg på ei tid som kommer. Det å forberede andre på det.

Jeg er så heldig å bo i en kommune der skoler og barnehager takker ja til å komme på besøk i kirken før jul. Det er gledelig arbeide å kunne synge julesanger og lese juleevangeliet. Og få barnhagetante eller -onkel til å være eselet som lille Maria på fire rir inn i Betlehem på.

Og på institusjoner og blant de eldre i kommunen er jeg ønsket hjertelig velkommen - med Bibel og salmer under armen og snipp i halsen.

Det er ikke til å stikke under en stol at tiden er hektisk. Og når man da i tillegg, på grunn av en rygg som ikke spiller på lag, må være borte fra jobb, så blir det ennå mer hektisk for de som er igjen. Heldigvis er jeg på bedringens vei og kan gå julen godt i møte etter hvert.

Men det var ikke det jeg ville skrive om.

Dette er luke nummer én. I luke nummer én ligger en julesang. Men ikke en hvilken som helst julesang. Nei, her ligger den vakreste jeg vet om. Nordnorsk Julesalme. "Nu har vi den hadraste ria. Vi slit med å kave oss frem. Mot lyset og adventstida, d'e langt sør tell Betlehem." sant Trygve Hoff først og så mange etter ham. Og i år passer det kanskje ekstra godt her oppe i det noen ganger så kalde nord. Iallefall etter det året som er gått.

Her er Nordnorsk Julesalme. I versjon av Vokal Nord. Arrangement: Ragnar Rasmussen.
God første desember.

Luke null | Kvelden før kvelden

2011-11-30T16:37:00.001+01:00

Det er den tiden av året igjen.

Adventstid.

Ventetid.

Av Adventus. Ankomst.

For mange ei minnetid og ei ventetid. På Herrens ankomst juledags morgen. "Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn og hun skal gi ham navnet Immanuel" (Jesaja 7:14b). Som profetene har sagt og slik det engang skjedde. I de dager for lenge siden.

For mange handler ikke adventen om det. Eller, kanskje litt, sånn der i bakgrunnen. Tiden brukes til jobb, innkjøp av julegaver, skriving av julekort, stress og hevede skuldre. Og barna, barna bryr seg om adventskalendre og sne.

Noen familier tenner lys hver søndag.

Andre henger ikke engang opp adventsstjerne i vinduet.

Sånn er det, og sånn skal det være, tenker jeg.

Denne adventskalenderen har ikke som formål å påtvinge noen noe. Kanskje man kan se på det som kulturformidling, slik kirke-skole-samarbeidet skal være nå før jul med barnehage- og skolegudstjenester rundt omkring i alle Norges hjørner. Kanskje man kan se på det som en prests betraktninger over livet i en tid av kirkeåret det lunta kan være kort og iallefall dagene er lange og innholdsrike. Kanskje man kan se på det som små glimt inn i et liv og et sinn som rører seg mellom mange forskjellige øyeblikk iløpet av tjuefire dager.

Det man iallefall kan se det som, og som er min intensjon, er et lite bidrag! Et adventsbidrag av god sort! Til oppmuntring og ettertanke. I spøk og alvor. Fra en prest i ei adventstid. Til alle sammen.

Luke nummer én åpnes i morgen.

Pax vobiscum.

Vendepunktet

2011-11-30T00:43:00.001+01:00

Jeg teller ned til blogg-adventskalenderen med dette.

En link.

Du er herved anbefalt å se programmet.
- hvis du ikke allerede har gjort det.
For det burde du.

Så kan vi ta debatten i kommentarfeltet.

Her er progammet (funker best i internet explorer)

Vendepunktet - miljøkampen som ble en urfolksak

Mummihuset er ferdig!

2011-11-28T18:58:00.001+01:00

Så du pynter til advent?

2011-11-27T00:25:00.001+01:00

Jepp!

Mine heklede julekuler har fått ny, hjemmelaget krans av rognebærtre-kvister.

Stjernelysene er på plass

Det samme er årets adventsstjerner.

Og snart! Snart er pepperkakehuset på plass. I år: Mummihus!

- for å lage barndomshjemmet ble for heftig. Kanskje til neste år..?

... also to be continued...

I morgen: Mummihusmontering!

Når en pepperkakebaker...

2011-11-24T23:31:00.001+01:00

Det nærmer seg jul.
Og da er det tid for å mekke pepperkakehus.
Jeg har nå saumfart nettet etter gode idéer, og bestemt meg. Det tok litt tid.

Noen av idéene jeg har vært innom:

Mummihuset, foto G. K. Merakeras, Adressa.no

Minas Morgul fra Ringenes Herre. Foto hentet fra dobrochan.ru

Orthanc, Ringenes Herre. Foto fra lotrscenerybuilder.org

I tillegg var jeg innom kirker både her og både der. Men så kom jeg på en genial idé.

Jeg har ikke laget pepperkakehus siden jeg var veldig liten. Og det ble gjort hjemme på Svarvaren der jeg vokste opp. Så hvorfor ikke lage barndomshjemmet i pepperkake? Det er prosjekt det. Nå gjenstår det bare å pønske ut hvordan lage en blå Transit. Her er forresten google street views bilde. Pappa er visst hjemme:

Vis større kart

To be continued....

Å rydde

2011-11-23T19:12:00.001+01:00

Å rydde. Rydder. Ryddet.

Jeg rydder. Takket være ryggproblemer klarer jeg ikke gjøre noen av de vanlige tingene som jeg ellers bruker å prioritere hjemme.

Det vil si at jeg ikke kan
- spille gitar
- spille piano
- skrive
- tegne
- male
- drive med håndarbeid

Ja, det er såvidt jeg kan taste på maskinen. Heldigvis kan det gjøres i omvendt plankeposisjon. På rygg altså.

Det jeg derimot kan (og har fått ordre om) er å være i bevegelse.

Så jeg rydder.
I dag, for eksempel, starta jeg friskt på den nette sum av tredve pappesker som har vært med meg på lasset hit til Kirkenes. Noen er så gamle som fra Det Herrens År 2002 da jeg flyttet inn på studenthybel i Tromsø. Og det fikk meg til å tenke på et blogginnlegg jeg leste på Binkas blogg Elefantzonen for en tid tilbake. Om å rydde i livet sitt. Der foredragsholderen kom ut og satte seg på ei pappeske og sa: "Hva som er i esken? Hva enn det er, så må det være jaggu så viktig. For jeg har reist med det. Flytta med det. Fra leilighet til leilighet til leilighet til leilighet..."

Jah. Story of my life.

Uansett. Det lille femminutters foredraget var særs inspirerende. Ta deg til til å se det.

Og hei.

Føler du deg inspirert til å rydde du og?
Erfaringsmessig fungerer fysisk rydding til en god bonus.
Psykisk rydding.

Jeg har tenkt litt (en liten mediabetraktning).

2011-11-22T23:54:00.001+01:00

Det er rart det der, hvordan plutselig ro over en lengre periode får en til å begynne og fundere på ting.

Jeg må si, jeg fikk en smule panikk i går, da jeg så at VG nett nok en gang hadde snappet opp et av mine blogginlegg. Jeg tenkte, "Hva skjer nå, hvor mange drittkommentarer kommer nå?". Heldigvis hadde jeg vært føre var siden sist og lag til innloggingskrav og moderering på kommentarer til innlegg eldre enn tre dager. Pjuuh liksom.

Men dette får meg til å tenke. For det første reagerte jeg på VG "fantastiske" overskrift for mitt blogginnlegg: Jeg er rystet - sto det i fet skrift med et bilde fra syttitallet av en mann i kofte med hyttende knyttneve bak. Javel. Var det det VG dro ut av innlegget mitt. Var det intet mer å hente ut fra det.

Så reagerte jeg på de andre innleggene som var linket til. For de var alle gode blogginnlegg som ga meg nye tanker og videre horisont. Bra, tenkte jeg mens jeg leste.

Og så, i dag på jobb-eposten kom en henvendelse via sekretæren fra NRK Troms og Finnmark om intervju i tilknytning til at mitt blogginnlegg nådde førstesiden til VG nett. Jeg skal ikke utlevere e-posten. Men den fikk meg til å tenke. Og her kommer et svar.

Kjære media. VG, NRK, ja de som måtte føle seg inkludert i termen media.

Å være i den store eteren vi kaller samfunn, krever at man tar sitt ansvar som formidler av nyheter på alvor. Man skal trå varsomt i alt man gjør. Og skaffe seg grunnlag og kunnskap for å kunne ta sine valg og publisere sine artikler og linker. Jeg har selv brent meg på å ikke ha bakgrunnshistorien på plass. Det kommer ikke til å gjenta seg.

Å være VG eller NRK, Aftenposten eller TV2 medfører ANSVAR.

Jeg er nå blitt mer og mer lei tabloiditeten og fokuset. Jeg er lei av overskrifter som vrir på innhold. Lei av delvis useriøse henvendelser. Lei av å lese om ting som ikke betyr noe i den store sammenhengen.

Nei. Jeg stiller ikke til intervju. Det jeg har sagt her på bloggen står jeg for. Ønskes noe utover dette, så send meg spørsmål direkte på e-post, så skal jeg svare på disse. Skriftlig. E-posten er prestebloggen krøllalfa gmail punktum com.

Men hva vil jeg lese om da? Jo, jeg vil lese om fredsskapende arbeid. Om hva som skjer i Egypt. Om hva som gjør samfunnet vårt til et bedre samfunn. Om alt det som kan bidra til å åpne øyne, skape kunnskap hos Ola og Kari, det som kan fjerne fordommer og skape håp. At Nicole Scherzinger telte kalorier som fjortenåring er IKKE en nyhetssak som bidrar til dette.

Jeg vil lese dybdeintervjuer. Artikler som gjør en forskjell. Som kan skape nye innfallsvinkler. Og jeg vil bli spurt på forhånd om det er greit om jeg linkes til.

Kjære VG. Bedriv ikke hastverksarbeid. Vær så snill. Les igjennom før dere lager overskrifter. Og spør før dere publiserer.

Kjære NRK Troms og Finnmark. Bedriv ikke hastverksarbeid. Det er normal høflighet å ta direkte kontakt. På en skikkelig måte.

På forhånd takk.

Nå skal jeg tenke videre.

Grenser som skaper

2011-11-10T20:11:00.001+01:00

Denne "andakten" er hentet fra boken Grenser som skaper - Hvordan møte utsatte og sårbare ungdommer i trosopplæringen, redigert av Elisabeth Torp og Gaute Brækken. Jeg deler denne med dere, slik at dere kan skaffe dere boken. For den er verdt pengene. Virkelig. Den gir oss som jobber med ungdommer og ungdomsledere viktige verktøy i vårt arbeid. Og den inneholder metodemateriell til refleksjon og samtale sammen med ungdommer. Og liturgisk materiale. Denne Samlingen er bare en av flere flotte forslag til samlinger i boken. Originalen er på nynorsk og jeg har oversatt. Takk til redaksjonen og forfatterne for en flott, flott bok.

Kveldssamling på MILK-helg i Vadsø, 11.11.11.

Spill ”Fix You” av Coldplay

L: Vi kommer til Gud i tillit. Våre live er vakre og verdifulle, og samtidig sårbare og skjøre. Noen ungdommer opplever å bli utsatt for vold og seksuelle overgrep. En gutt fortelte om en uro som satt fast i magen, uansett hva han gjorde. De eneste gangene han kjente seg sterk, rolig og trygg, var i bilen, på vegen, med Coldplays låt Fix You på så høyt at musikken omsluttet ham helt. Gutten er voksen nå. Han hører fremdeles på låten, nå med litt mindre smerte. Sangen tente et håp, et lysglimt i mørket, stjerner som kunne vise vei til ei tryggere fremtid.

Stjerner er uendelige. Slik er også Guds miskunn. Gud satte stjernene på himmelen som et tegn på håp. Da ble ikke natten helt mørk. En kveld for lenge siden tok Gud med seg abraham ut og sa til ham: ”Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det!” Abraham skjønte at Guds miskunn, Guds omsorg og Guds nåde var uendelig, den kunne ikke telles. Håpet er som stjernene. Kan ikke telles, men er der. Lyser i den mørkeste natten, bak skyene et sted.

Jesus kaller seg den klare morgenstjerne (Åp 22:16). Morgenstjernen er den stjernen som kommer når natten er på det mørkeste. Morgenstjernen er der for å minne oss om at dagen kommer. Jesus kommer til oss med fremtid. En fremtid med håp.

L: La oss tenne lys, som små stjerner av håp, for vårt liv og andres.

Meditasjon eller organisert lystenning der en sier ”Jeg tenner lys for…” Mellom hver lystenning synger en omkvedet fra "Fix You”.

Lights will guide you home – and ignite your bones – and I will try to fix you

L: Vi kommer til Gud I tillit. Våre liv er vakre og verdifulle, og samtidig sårbare og skjøre. Gud, du kjenner oss: Hjelp oss å aldri glemme hvor verdifulle vi er i dine øyne.

Spill ”Little Star” av Madonna

L: Gud velsigne deg og bevare deg. Gud gi deg fremtid og håp.
Måtte det aldri komme en dag der du sier: Det er ingen som bærer meg
Måtte det aldri komme en dag der du sier: Det er ingen som verner meg
Måtte det aldri komme en dag der du sier: Det er ingen som er glad i meg
Guds fred, som overgår alt vi kan tenke oss, skal bevare hjertet ditt og tankene dine i Kristus Jesus. Gud velsigne deg. Og vær selv til velsignelse.

Tekstene:

Little Star

Never forget who you are
Little star
Never forget how to dream
Butterfly

God gave a present to me
Made of flesh and bones
My life, my soul
You make my spirit whole

Never forget who you are
Little star
Shining brighter than all the stars in the sky
Never forget how to dream
Butterfly
Never forget where you come from
From love

You are a treasure to me
You are my star
You breathe new life Into my broken heart

Never forget who you are
Little star
Never forget how to dream
Butterfly

May the angels protect you
And sadness forget you
Little star

There's no reason to weep
Lay your head down to sleep
Little star

May goodness surround you
My love I have found you
Little star

Shining bright

You breathe new life
Into my broken heart

Never forget who you are
Little star
Shining brighter than all the stars in the sky
Never forget how to dream
Butterfly
Flying higher than all the birds in the sky

Never forget who you are
Little star
Never forget where you come from
From love

Little star
Little star
Little star

Fix You

When you try your best, but you don't succeed
When you get what you want, but not what you need
When you feel so tired, but you can't sleep
Stuck in reverse

And the tears come streaming down your face
When you lose something you can't replace
When you love someone, but it goes to waste
Could it be worse?

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

And high up above or down below
When you're too in love to let it go
But if you never try you'll never know
Just what you're worth

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

Tears stream down on your face
When you lose something you cannot replace
Tears stream down on your face
And I...

Tears stream down on your face
I promise you I will learn from my mistakes
Tears stream down on your face
And I...

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

Fullmåne over Kirkenes

2011-11-10T16:03:00.000+01:00

Spiegel im Spiegel av Arvo Pärt på Spotify

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe

2011-11-09T14:16:00.001+01:00

Og i dette tilfellet var det en offentlig protest mot nattflyet Alta-Kirkenes 06:53 som bakfyrte. I morges da jeg kom på Alta Lufthavn, var flyet innstilt og jeg booket om til Alta-Tromsø-Kirkenes 09:15. Facebook-statusen ble heftig oppdatert og surhetsskalaen ble sammenlignet med å overgå sin fars sure gymsokker. Eller var det gymlærerens.

Men. Til tross for alt dette, så var det fantastisk flyvær! Hadde bare ikke vindusruta vært så full av flekker, så hadde bildene blitt ennå bedre. Enjoy!

Alta Lufthavn i morgensolglam

Beklager alle flekkene, det er ruta som ikke er ren :(

Talvik i sikte

Langfjorden i det fjerne

Langfjordbotn ytterst

Kvænangen nærmer seg

Spildra og Rødøy

Stuorávatjárvi øverst til venstre bak en knaus :)

Storbukttinden og Sautinden

Kågen, Skjervøy, Arnøy, Laukøy

Kågen sett fra Uløysiden

Gamviktindan (?) og Nordlenangen

Grøtnes og Junkerstua, Reinøya

Grøtsund med vakre Ullstinden og Ytterdalsvatnet i forkant.

Nydelig, ikke sant? Ullstinden i mitt hjerte!

Hvit prikk nummer sju fra venstre er mitt barndomshjem. Vi passerer Svarvaren.

Jøviknes og Skittenelv

Langsund og Skittenelv.

Vågnes og Bakvatnet i forkant.

Kvalsund, Futrikelv, Kvaløyvågen

Velkommen til Tromsø Lufthavn Langnes.

Ut å strekke på beinan

"Flytiden til Kirkenes er beregnet til én time"

Taxekø. Eller var det taxi-kø?`

Flotteste været.

Ser du hva dette er?

Jo, Tromsdalstinden!

Og fjellene rundt.

Feil side av flyet. Men det skaper jo litt spenning! Hvilket vann er dette? Jeg vet!

Det skyer til når vi nærmer oss Kirkenes

Men fint? Jepp!

Velkommen til Kirkenes!

En ravine for en elv av tårer

2011-11-09T12:46:00.001+01:00

Matteusevangeliet, kapittel fem:

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:

«Salige er de som er fattige i sin ånd,
for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.

Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

_________________________________________________________________________________

Mitt hjerte slo ikke mer i takt med din puls.
Stoppet midt i et slag og ble en avgrunn.
En ravine for en elv av tårer, skarpe som glass.
Av alle tårer formet Gud en dam, og lot en rosenhage gro ved bredden.
Og hvert rosenblad bar et minne om deg

- Trine Pedersen -

Det er rart å skulle stå her og snakke om salighet. Om saligprisninger. I en gudstjeneste der vi skal tenne lys og minnes. Minnes de kjære vi har mistet i året som er gått fra oss. De som har gått foran oss inn i en evighet vi knapt aner hva betyr.

Salige er de som er fattige i sin ånd. For himmelriket er deres. Salige er de som sørger. For de skal trøstes. Salige er de ydmyke. For de skal arve jorden.

Salig.

Hva er det å være salig? Slår man opp i ordboken finner man ord som glad. Lykkelig. En salig blanding er en blanding bestående av mye rart som er godt. Mangfoldig.

På engelsk brukes ordet blessed. Velsignet.

Det er vanskelig å forstå. Vi tror vi fatter det. I alle fall litt. Det har, om ikke annet, en god klang med seg. Salig. Ja. Lykkelig. Glad. Velsignet.

Men hvordan kan man være det? Det er jo en motsigelse, er det ikke? Man kan jo ikke være lykkelig når man er fattig? Eller kan man det? Når man sørger? Når man bøyer seg for Gud, for hverandre og er ydmyke?

Jo. Man kan. Ikke i kraft av seg selv, men fordi man har mennesker rundt en som ser en. Og vi har en Gud som elsker oss.

For mange av oss har det nå gått nesten et år. For noen har det ikke gått fullt så lang tid. Sorgen er der ennå. Det har vært en stri tørn. For mange har sommerens hendelser lagt en ekstra stein til byrden.

I dag er det allehelgensdag. En dag der mennesker rundt om i hele verden tenner lys på gravene til dem de har kjær. Der mennesker tenner lys, minnes og er sammen. Og vi legger bak oss et år av våre menneskeliv som har vært oss til glede og til sorg. Vi har grått og vi har ledd, vi har kranglet og vi har elsket. Vi har vært til, slik vi mennesker er til. I storm og i stilla, i sommer og i vinter. I tap og i fellesskap.

I dag minnes vi det året som har vært. Og vi minnes de som har gått bort. I dag kan vi få lov til å sette verden litt på vent, sammen her inne. Vi kan sitte i kirkebenkene og bare være til. Være tilstede. Bare tenke: JEG ER TIL. Jeg er skapt. Jeg er elsket. Jeg er her og nå. For dagen i dag handler ikke bare om å minnes det som har vært på godt og vondt. Men det handler også om å forberede seg på det året som kommer.

Å miste noen av dem man har kjær er av det tyngste vi gjør. Vi som mennesker knytter oss til andre mennesker gjennom sterke bånd som vi ikke plutselig kan gi slipp på når mennesker forsvinner. Båndene er der ennå. Det er bånd vi skal ta vare på. Og verne om. For de vitner om kjærligheten som står igjen. Ære være for kjærligheten som er sterkere enn døden.

Og i vår fattigdom, i vår sorg og vår ydmykhet. I vår krumme kropp og vår manglende styrke. Der, akkurat der, finner vi hverandre. Finner vi oss selv. Finner vi styrken til å gå videre. Sammen. Salige er de som sørger. For de skal trøstes. Salige. Velsignede. Vi skal trøstes. Av Gud. Av hverandre.

Mitt hjerte slo ikke mer i takt med din puls.
Stoppet midt i et slag og ble en avgrunn.
En ravine for en elv av tårer, skarpe som glass.
Av alle tårer formet Gud en dam, og lot en rosenhage gro ved bredden.
Og hvert rosenblad bar et minne om deg

Hvert rosenblad bar et minne om deg.

O' stoooore musikalske lykke!

2011-11-08T17:15:00.003+01:00

Endelig.
Endelig, endelig, endelig!

Denne fant sin vei under mitt foreløpig imaginære juletre i dag.

Impuls kaller man det. Og et godt tilbud.
Og etter en samtale med far.

Med dådyrstemme (siden det var over telefon) ble årets juleønske/bursdagsønske fremmet:

"Pappaaa, æ har funne julegaven fra dæ og søs til mæ i år! Atte æ har funne mæ en halvakustisk nylonstrengsgitar. Den har kosta 3300,- men e på tilbud nu til 1995 peng. Atte æ ønske mæ en sånn. Eller iallefall et prosentvis tilskudd til en sånn! Ka du truuur, pappa..?"

Hvorpå pappa svarte:

"Jah! Det gjør vi! Æ skal snakke med dæm. Gå å kjøp, vi fikse. Og god jul!"

Fantastisk. Jeg er i sjuende himmel. Så lenge har jeg ønsket meg noe slikt, og nå, endelig, kan jeg ta den i bagen på ryggen med på flyet og til Kirkenes. Takk Puskas for at den lyste mot meg.

Nå gjenstår det bare å finne navn til den... har du forslag kanskje?
Her er iallefall bildet.

Angel Lopez EC3000 CBK

Blogglek

2011-11-05T22:14:00.000+01:00

Sitter her og leker meg med dynamiske visninger på bloggen. Heldigvis har jeg lagret min gamle template, så det er ingen problemer å gå tilbake til tidligere design. Selv er jeg litt usikker på om dette funker. Ikke får man lett tilgang til de forskjellige etikettene/temaene, ikke kan jeg som bloggforfatter redigere direkte fra bloggen, og ikke ser man den tidligere sidemenyen med aktuelt akkurat nå m.m. Så jeg er usikker. Det flyter lettere, og du som leser kan endre forskjellige visninger i menyen helt til venstre.

Hva mener du?

Om samer, rasisme, forvaltningsområder, Tromsø og meg.

2011-11-04T17:16:00.000+01:00

La meg begynne med å definere meg selv.

Jeg er prest i Den norske kirke. Jeg jobber i Sør-Varanger menighet, en menighet som rommer samme geografiske område som Sør-Varanger kommune. Min familie kommer fra Tromsøområdet på min mors side, og fra Alta på min fars side. Det er blitt meg fortalt at jeg har både kven og same i mitt blod, slik mange andre her oppe har. Dog er dette så langt tilbake i tid (sic!), at jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt hva angår finsk eller samisk språkundervisning på ungdomsskolen den gang da. Jeg har konkludert med at min historie er broket. Jeg er nordfra. Jeg er en del av en landsdel med mye rart i. Alt fra min kjære flotte farmor på 96 år som regner seg som en av de "norske" i Alta, til meg selv som gjerne vil lære meg samisk. For ja, jeg har behov for å kunne samisk i min jobb her i Sør-Varanger. Jeg synes samisk kultur og språk er spennende og vil gjerne, så gjerne lære mer enn det jeg allerede kan. Så mye om meg foreløpig.

Sør-Varanger kommune er ikke innlemmet i det samiske forvaltningsområdet. Likevel er det hevet over enhver tvil at Sør-Varanger fra fordums tider er et samisk bosettingsområde. Men i og med at Sør-Varanger ikke er i forvaltningsområdet, så ligger det ingen spesifikke føringer for hensyn/bevaring av samisk språk og kultur, andre enn de som gjelder for hele Norge. Eksempelvis får ikke jeg som prest ekstra permisjon fra arbeidsgiver for å ta samisk, enda det er et behov for samisk i menigheten.

Så sitter jeg her i øst da, og leser nyhetene fra Tromsø. Om politisk endring, trekking av søknad om å innlemmes i samisk forvaltningsområde, jeg leser leserinnlegg og artikler om rasistiske tegninger, om koftevrenging, Samisk kirkeråd og biskopen, mobbing og leit etter hackere. Og ikke minst, jeg leser kommentarfeltene under nettartiklene.

Jeg er rystet.

1. Rystet fordi søknaden trekkes, Tromsø burde være en foregangskommune for bevaring og oppbygging av det samiske.

2. Rystet fordi mangelen på kunnskap hos både politikere, journalister og menigmann er så stor.

3. Rystet fordi jeg ser at i begge "leire" er det folk som skyter seg selv og sin sak i foten.

4. Rystet fordi jeg hadde virkelig trodd at vi var kommet lengre som menneskehet enn denne frykten for det som er annerledes.

Men den gang ei.

Jeg har ikke all kunnskap om feltet samisk forvaltningsområde. Men jeg kjenner det på kroppen hva disse bestemmelsene gjør og ikke gjør med folk. Det er ingen tvil om at forvaltningsområdet skaper et innenfor- og utenfor perspektiv. Et skille mellom de som får alle muligheter til å lære om og utvikle sin samiske kultur, og de som kanskje knapt kan snakke samisk. For å si det med en gang. Man kan ikke lage et klasseskille som ikke er der! Man er like verdifulle som mennesker og man er likeverdige i sin kultur om man er sjøsame eller reindriftsutøver, om man har samisk som morsmål fra generasjoner tilbake eller har mistet sitt språk og har lyst til å lære det igjen. Her har kanskje Sametinget noe å lære? - når de eksempelvis kommer til Kirkenes for å ha åpent møte og ikke snakker så mye som et ord samisk.

På den andre siden er forvaltningsområdet med på å legge føringer for, samt å gi bedre muligheter for å bygge samisk identitet, samt møte den samiske kultur og befolkning. Derfor mener jeg Tromsø burde gått foran. Når Bodø kan, hvorfor kan ikke Tromsø? Dette handler ikke om å "samifisere" Tromsø kommune. Dette handler om å bygge opp om en felles historie og å ta hensyn til samisk språk, kultur og befolkning. - slik at vi ikke om 50 år plutselig ikke har en eneste en som kan si så mye som hei på samisk.

Derfor er det også galskap å flytte Samisk kirkeråd til Kautokeino istedet for Tromsø. Skal liksom samisk bare bli noe de driver med i Indre Finnmark..? Å flytte Samisk kirkeråd til Tromsø er klokt. Ikke minst med tanke på et tettere samarbeid med Nord-Hålogaland Bispedømme, Kirkelig Utdanningssenter i Nord m.m. For hvorfor skal alt ligge i Oslo, når vårt vakre land består av så mye mer? Utfordringen for oss alle er å være synlige, uansett hvor vi er.

Jeg har et ønske. Eller faktisk, jeg har flere. Jeg ønsker man kunne holde en saklig debatt om dette. Jeg ønsker at hele Nord Norge blir forvaltningsområde for det samiske, slik at det ikke skaper et innenfor og utenfor. Jeg ønsker at Frp kunne se litt lenger fremfor sine briller og lese seg opp på tematikken. Det samme gjelder Høyre og resten av den politiske sfæren. Jeg ønsker Sametinget kunne gå litt i seg selv og grunne på hvordan de på best mulig måte ivaretar ALLE som er samiske og kjenner en samisk tilhørighet. Jeg ønsker Tromsø Kommune kunne gått foran som et godt eksempel på hvordan man skal snakke sammen for å kunne ivareta og bevare noe av kanskje det mest dyrebare vi har i Norge; vår urbefolkning og dens kultur og språk. Jeg ønsker politikerne i Sør-Varanger tenker seg om, og legger inn en søknad om å bli innlemmet i samisk forvaltningsområde.

Og så skulle jeg virkelig ønske at alt dette også omhandlet det kvenske.

For dette handler ikke om at samene skal ta over. Dette handler om å bevare, ta hensyn og ivareta det faktum at vi har en folkegruppe som ved ILO-konvensjon-ratifisering har en helt spesiell rolle i Norge. En rolle vi skal verne om. Alle sammen, samer som ikke samer. For vi er alle norske statsborgere. Nordmenn og kvinner. Dette handler om oss og vår felles kultur. Enten dere tror det eller ei.

Jeg skal avrunde nå. Jeg har sagt mye, og kunne sikkert ha sagt mye, mye mer. Det får komme i kommentarfeltet etter hvert.

En utfordring til deg, min kjære leser!

2011-11-01T22:59:00.000+01:00

Jeg sitter her og tenker for meg selv.

Før påske så hadde jeg en fastekalender der jeg skrev hver dag.
Den ble veldig godt mottatt! Tusen takk for det!

Og i etterkant av denne, så har jeg tenkt.
Hva med adventen?

Jeg er så heldig (og bortskjemt vil noen si), at jeg i mitt syvogtjuende år fikk adventskalender hos min mor (tusen takk mamma, blir det noen kalender i år..?). Hun la seg flid og omsorg i pakkenelliker til dattra.

Men i år så tenker jeg, hva kan jeg gi?

Jo, jeg vil gjerne gi dere en adventskalender!
- spørsmålet er bare hva dere ønsker dere innenfor lukene.

Så her kommer utfordringen:

Skriv i kommentarfeltet!Hva vil du ha i en litterær blogg-adventskalender fra meg?
Hvilke tema vil DU at jeg skal skrive om?

Har du nån penga tel kaffe?

2011-10-31T13:19:00.000+01:00

Dette er en sammenfatning av to tidligere prekener, pluss et dikt fra Fra søndag til Søndag - et møte med kirkeårets tekster 1. rekke. Av Wirgenes, Værnes, Fauske og Sand. Prekenteksten er hentet fra ny tekstrekke, rekke III: Mika 7:18-19 og Luk 15:11-32

Herre!
Du visste det.
Helt fra begynnelsen visste du det.
Hvordan jeg ville bli.

Du kjente til alt:
Usselheten.
Alle løgnene.
Tvilen.

Du visste.
Likevel syntes du det var bryet verd å skape meg.
MEG!
En liten skapning som ville gi deg så mange sorger og bekymringer.

Men du trengte meg, sa du.
Hadde bruk for meg trass i alt.

Herre!
Jeg forstår det ikke.
Finner ingen mening.
Men takk likevel...
Amen.

Å være bortkommen kan være forferdelig. Når mennesker går tapt for oss. Det er forferdelig. Jeg glemmer ikke den gangen på Karl Johan da jeg gikk forbi ei ungjente som satt og tagg. Hun var skitten. Tynn. Hadde tydelig dårlig helse. Hun var sliten. ”Har du nån penga tel kaffe?” spurte hun meg. Hun var nordfra. På min alder. Jeg kom i prat med henne. Hun var fra en plass i Nordland. Hadde reist til Oslo for å gå på skole og hadde havnet å skråplanet. Dårlige venner. Galt miljø. Jeg tok henne med meg på nærmeste kaffesjappe og kjøpte henne en kaffe. Spurte om hun var sulten. Det var hun. Så jeg kjøpte henne litt mat og holdt henne med selskap. Det var ikke så mye prat i henne. Og jeg hadde ikke nerver egentlig til å spørre. Etter en stund gikk vi her til vårt. Og jeg glemte hele hendelsen. Helt til jeg på nytt leste denne fortellingen om den bortkomne sønnen. Nå plutselig kom hendelsen tilbake til meg, sju år etter. Og jeg tenker; om hun hadde bestemt seg for å ville hjem, om hun ville ut av det livet hun levde og hjem til sine foreldre for hjelp, hadde det vært noen der å ta imot henne? Hadde de tatt imot henne? Jeg vet ikke, jeg kan bare håpe. For hvor mange fortvilte foreldre sitter det ikke rundt omkring med bortkomne barn? Og hvor mange fortvilte barn sitter det ikke rundt omkring med bortkomne foreldre? Fortellingene lik den om jenta nordfra som reiste sør for å gå på skole men som endte opp som misbruker, den er ikke enestående. Den er kun en av mange. Og ikke trenger man å dra til Oslo heller. Vi har nok av våre bortkomne her hos oss. Og innimellom så er vi skrekkelig bortkomne vi og.

Så hvordan ter vi oss? Ter vi oss som faren som tok imot sønnen med åpne armer til tross for at han hadde gamblet bort arven og gjort seg til fant? Eller ter vi oss som broren som blir sjalu og sint fordi en annen som han ikke mente var verdig skal få all oppmerksomheten? Skygger vi unna? Går vi i sirkler? Forbi med flakkende blikk? Eller stopper vi opp og spør, hvordan har du det egentlig? Er det noe jeg kan gjøre for deg? Hvor langt må det gå før vi øyner at vi må hjelpe? Så langt som til at vi ser våre medmennesker ligge å spise grisefor slik som yngstesønnen måtte før han tok til vett og dro hjem for hjelp?

Vi lever i verdens tredje rikeste land, målt i brutto nasjonalprodukt per innbygger. Likevel blir gapet mellom fattig og rik større og større. Det er i ferd med å utvikle seg et klassesamfunn: mellom de som har ressurser og råd til å komme seg frem i samfunnet, og de som ikke har det. Globalis.no som visualiserer FNs statistikker fra år til år viser oss det. De fattiges andel av Norges forbruk er på 9,6 prosent. Vi er ca 4,64 millioner innbyggere. Fem prosent av disse er underernærte. Det vil si ca. 232000 mennesker. Det vil si flere underernærte enn studenter i Norge. I verdens tredje rikeste land.

Hva gjør vi med våre bortkomne? Tar vi imot dem, eller blir vi sinte fordi de søker hjelp? Eller drar vi ut for å leite? Gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg, sier Jesus. Og Løgstrup fortolker det videre: i et hvert møte mellom to mennesker skjer det en utveksling av deler av hverandre. Jeg holder en del av deg i min hånd, og du holder en del av meg i din hånd. Dette handler om tillit. Om møtets karakter som mellommenneskelig samhandling. Og Løgstrup sier: den delen av din nestes liv som du holder i din hånd, den skal du verne om som om den var din egen. Dette er den etiske fordringen. Det kristne budskapet sier det samme. Men den etiske fordringen er universell. Den gjelder oss alle. Og har ikke vi da som kristne mennesker, og som mennesker overhodet et ansvar i forhold til disse av oss som er kommet bort? Et ansvar om hjelp, om kjærlighet, omsorg og varetekt?

Dagen i dag er en dag til ettertanke og samtale, samtale med seg selv og med andre. Og det er en dag for bønn for fellesskapet, for menneskeheten, for skaperverket og for oss. For Gud gjør ikke forskjell på folk. Og vi trenger dagen. For vår egen del og for andres del. Nettopp for å løfte blikket og sette fokus. En dag der man kan bli påmint om at man er med på å skape den verden man lever i. Og en dag der man kan bli påmint om at man er en del av det store puslespillet, og at det man gjør kan være med på å gjøre verden til en bedre plass å være. For den største synden vi mennesker begår er likegyldigheten og øyelukkingen. Det er den som er med på å dømme. Ikke bare andre, men oss selv. Kanskje det handler om omvendelse og tilgivelse allikevel. Ikke slik som vi kanskje kjenner det og husker det fra gamle søndagsprekener på radioen, med synd og skam og en ventende dom der alt skal regnes opp og med en formanende stemme som nærmest roper ut: VEND OM! Nei, kanskje det handler om en omvendelse til å åpne øynene for verdens nød og sin egen rolle i denne. For alle disse av oss som er bortkomne, som mangler livsgrunnlag og kjærlighet. Vi har det godt her i Norge. Her i Kirkenes. Vi har det så godt, at vi blir sittende å tenke, hver gang vi ser på nyhetene og det er snakk om en ny sultkatastrofe i Sudan. Vi blir sittende å tenke at ”jeg kan jo ikke gjøre noe her jeg sitter. Jeg er jo bare en. Min hjelp er jo til ingen nytte.” Tenk hvis alle hadde tenkt slik. Da hadde ikke Leger Uten Grenser, Røde Kors, FN, Røde Halvmåne, eller noen andre hjelpeapparater eksistert.

Det starter med oss. Det starter alltid med oss. Hvert enkelt lille menneske. Vi har en nåde som er gitt oss ufortjent. Vi er skapte til et liv i verdighet. Vi er skapt i Guds bilde, av en kjærlighet som er så stor og som ikke gjør forskjell på noen. Ikke på noen. Det starter med oss. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Det kan ikke bli fred i verden hvis ikke vi kan slutte fred med oss selv. Du kan ikke forvente rettferdighet hvis ikke du selv er rettferdig. Du kan ikke forvente respekt hvis du ikke viser respekt selv. Du kan ikke forvente kjærlighet hvis du ikke selv viser kjærlighet. Det eneste som er konstant er nåden, bare du våger å tro. Det starter med oss. Deg og meg. Og fortsetter med verden.

Når Gud ikke svarer

2011-10-08T00:57:00.000+02:00

17. søndag etter pinse

Første lesetekst.

Det står skrevet hos profeten Hosea i det det sjette kapittel:

Kom, la oss vende om til Herren!
For han som rev i stykker, vil lege oss;
han som slo, vil forbinde våre sår.
Han vekker oss til liv etter to dager,
den tredje dagen reiser han oss opp,
så vi kan leve for hans ansikt.
La oss lære å kjenne Herren,
la oss jage etter å kjenne ham!
Han kommer like visst
som lyset om morgenen.
Han kommer til oss som regnet,
lik vårregn som væter jorden.

Slik lyder Herrens ord.

Andre lesetekst

Det står skrevet i Paulus’ andre brev til Timoteus i det første kapittel:

Han har frelst oss
og kalt oss med et hellig kall,
ikke på grunn av våre gjerninger,
men etter sin egen vilje og nåde,
som er gitt oss i Kristus Jesus
fra evighet av,
og som nå er blitt åpenbart
ved at vår frelser Kristus Jesus kom til jord.
Han har gjort ende på døden
og ført liv og udødelighet
fram i lyset ved evangeliet.
For dette er jeg satt til herold, apostel og lærer. Derfor er det jeg lider, men jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på. Og jeg er overbevist om at han har makt til å ta vare på det som er blitt betrodd meg, helt til dagen kommer.

Slik lyder Herrens ord.

Prekentekst

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det ellevte kapittel:

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,» sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre,» sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Så ropte han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»

Slik lyder Herrens ord.

Når Gud ikke svarer.

Når Gud ikke svarer.
Det er da fortvilelsen tar overhånd.
Det er da sinnet kommer.
Tvilen.
Spørsmålene.
Gråten.
Tomheten.

Ofte svarer ikke Gud. Ja, de kommer oftere, de gangene Gud ikke svarer, enn de gangene Gud svarer.

Eller gjør de det?

Marta og Maria var bunnløst fortvilte. Broren var dødssyk. Det eneste som lå i deres makt var å sende bud etter Jesus. De visste at han ville hjelpe. Han måtte hjelpe. De var jo så sikre på at Jesus var Guds sønn. Men Jesus kom ikke. Ikke i tide til å redde broren deres.

Hadde du bare kommet tidligere! Hadde du bare kommet tidligere, så hadde ikke broren min dødd!

Jeg kjenner meg igjen. Hadde du bare hørt meg! Svart meg! Hjulpet meg! Gitt meg et eller annet tegn på at du fantes!

Men så kom Jesus altså. Og istedet for å helbrede en døende mann, så vekket han en død mann opp til nytt liv igjen.

For mange så er det å se, ensbetydende med å tro. For mange så er det å tro, ensbetydende med å se.

Men tro er å tro på det du ikke ser. Noe som blir belønnet med at man ser det man tror på. Og så er spørsmålet da. Når vi roper i vår ytterste nød etter et tegn fra Gud, en hjelpende hånd, har vi øyne for den hjelpen som sendes? Trenger vi se med våre egne øyne at mennesker kan vekkes opp fra de døde, eller holder det å se solen som står opp om morgenen?

Jeg tror mirakler eksisterer blant annet for å få oss til å se at våre øyne kan se så uendelig mye mer enn det vi tror. Vi mennesker har en fantastisk ting mellom ørene. Men vi bruker kun en brøkdel av hjernen til vanlig. I vår menneskelige sneverhet ligger kimen til uendeligheten. Vi ser det bare ikke, fordi vi leter etter de gale tingene. Hvis dere leser hele kapittel 11 i Johannesevangeliet, vil dere lese at både Marta, Maria og folkemengden som var rundt misforsto Jesus. Marta hadde en snever tro og en arroganse som gjorde at hun ikke klarte å stole på at Jesus kunne hjelpe dem. Maria var ikke så kritisk som Marta, men likevel så gråt hun på samme måte som folkemengden gjorde. Og folkemengden gråt fordi de mente Jesus burde kommet før og hjulpet dem.

Jesus ble opprørt. Men ikke bare opprørt og rystet i sitt innerste. Jesus gråt også. Han gråt. For Marta. For Maria. For menneskene som var rundt der, fastgrodde i sin egen sneverhet. Han gråt fordi han måtte vente med å komme fordi de alle trengte å se et mye større mirakel enn en helbredelse for slik å kunne tro. Han gråt for Lasarus. Han gråt for at han måtte benytte seg av vennene sine og påføre dem sorg for å kunne vise Guds herlighet og mulighet. For at de skulle se at Guds krefter når over dødens slør. Og han gråt fordi der Lasarus var, dit skulle Jesus selv dra.

Så roper Jesus. Og Lasarus kommer gående ut.

Og en helt ny verden åpner seg.

Sneverheten er vår svøpe. Og vår undergang. For den sneverheten vi eier, er vår egen egoisme og manglende tro. Det er vanskelig å tro. Og mange ganger vil ikke Gud svare oss. Fordi Gud vet hva som er til det beste for oss. Gud forstår oss. Gud hører våre rop, og Gud kjenner vårt sinne og vår fortvilelse. Gud har selv vært en sørgende forelder. Men noen ganger, så trenger vi et litt større mirakel enn det enkle for å kunne se med et blikk som er grunnfestet i våre hjerter. Med et åpent blikk. Som ikke trenger se for å tro, men som ser fordi vi tror.

Gud gir oss ikke de folkene rundt oss som vi vil ha. Gud gir oss de folkene vi trenger. Til å hjelpe oss. Til å såre oss. Til å forlate oss. Til å elske oss. Til å gjøre oss til de menneskene vi er ment å være. Hele mennesker. Man må være død for å kunne bli vekket opp til nytt liv. Det trengs mer enn en helbredelse til. Og hvis Gud kan vekke opp fra de døde, hva kan ikke da Gud gjøre når vi vender oss til Gud?

Dette er vanskelig. Det er ikke til å stikke under en stol. Men forsåk å se det i et større perspektiv. Vi bruker en brøkdel av vår hjerne. Det får oss til å fungere slik vi er. Vi er i vår natur begrenset av oss selv. Likevel bærer vi potensialet til å være uendelig mye mer enn vi selv tror. Vi er skapt i Guds bilde. Noe som sier oss at Gud er uendelig mye større enn det vi ser. Når vi i oss selv er så mye mer enn det vi ser. Mirakler er gjenfortellinger i små bokstaver av den historien som er skrevet over hele verden i bokstaver som er så store at mange av oss ikke greier å se dem.

C.S.Lewis var en klok mann. Han sa: “I believe in Christianity as I believe that the sun has risen. Not only because I see it, but because I see everything else. “ Jeg tror på det kristne budskap slik jeg tror at solen står opp hver morgen. Ikke kun fordi jeg kan se solen har stått opp, men fordi jeg kan se alt det andre i lyset fra den.

Det er åpne øyner. Når vi minst aner det. Når våre rop om hjelp har lagt seg og våre bønner om tegn har gitt seg. Når vi virkelig trenger det. Da bryter Gud inn og lar oss se med åpne øyne. Troens øyne, festet i hjertene våre.

Over skyene skinner alltid solen

2011-10-05T19:58:00.001+02:00

- særlig om morgenen!

Navlebeskuer jeg? Kan jeg ikke tro!

2011-10-02T00:27:00.000+02:00

16. søndag etter pinse

Første lesetekst

1. Kong 17:8-16

8 Da kom Herrens ord til Elia, og det lød så: 9 «Dra av sted til Sarepta, som hører til Sidon, og gi deg til der! Jeg har sagt fra til en enke som bor der, at hun skal sørge for mat til deg.»
10 Elia drog av sted til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» 11 Da hun gikk for å hente vann, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!»12 Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.» 13 Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. 14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» 15 Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. 16 Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.

Andre lesetekst

Gal 5:25-6:5

25 Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden. 26 La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet, så vi utfordrer og misunner hverandre.
1 Mine søsken, hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere som har Ånden, hjelpe ham til rette. Men gjør det med et ydmykt sinn, og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. 2 Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov. 3 De som tror de er noe selv om de ingenting er, bedrar seg selv. 4 Hver og en skal bedømme det han selv har gjort, og få ros for sin egen innsats, ikke for det andre har gjort. 5 For enhver skal bære sin egen bør.

Prekentekst

Matt 6:24-34

24 Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. 25 Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? 26 Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? 27 Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? 28 Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, 29 men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. 30 Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! 31 Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: 'Hva skal vi spise?' eller 'Hva skal vi drikke?' eller 'Hva skal vi kle oss med?' 32 Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Preken

I går er forbi
I morgen er ennå ikke der
Og i dag hjelper Herren

Jeg har bestandig syntes at denne teksten er en vanskelig tekst. For jeg er en av disse som bekymrer meg. Ofte. Mye. For småting og store ting. Og hvordan skal jeg ikke bekymer meg? Når verden er så vannvittig vanskelig å være en del av. Når det er så mye krig og uro og egoisme og vold og sult og urettferdighet? Når jeg som enkeltmenneske har nok med å bekymre meg for meg og mitt?

Så kommer denne teksten seilende. For det første ber Jesus meg om den fulle oppmerksomhet. Å bry seg om penger er avgudsdyrkelse. Og så ber han meg om ikke å bekymre meg for mat og klær og alt dette andre som er livsviktig! Hallo? Jeg må jo jobbe. Jeg må jo tjene penger. Spare. Kjøpe mat. Klær. Bry meg om meg og mitt, slik at jeg overlever. Slik at jeg kan ha venner på besøk uten å skamme meg over hus og hjem.

Så sitter jeg her da. Og kikker på Dagrevyens bilder fra det store utland med små utsultede barn langt borte og blodige hender langs våpnenes løp. Mens jeg spiser en bedre middag.

Og så slår det meg, hva dette handler om. Dette er navlebeskuelse. Egoismens høyborg. Nettopp det som Jesus vil til livs i dagens prekentekst. For hva er det ikke Jesus ofte roper til disiplene sine? Og til oss? SE!! Roper han. Se! Jeg er med deg alle dager inntil verdens ende!

Jesus flytter fokuset vårt. Bort fra vår egen navle og over på det som er viktig. Likskjorta har ingen lommer. Vi fødes inn i denne verdenen naken. Og vi går bort herfra naken. Det er ikke vits i å samle skatter her på jorden. Det eneste som kommer videre, er mennesket. Og hva er da vårt oppdrag? Ikke å bekymre oss, men å bringe mennesker til himmelen. Samle våre skatter i form av andre mennesker som bringes til Gud. Dette var kanskje vanskelig formulert. Men still deg dette spørsmålet. Hvor vil du være om ti år? Så la meg stille deg et annet spørsmål: Hvordan hjalp vi andre deg å komme dit? Gjør så samme øvelsen selv.

Det er å skifte fokus. Og jeg tror det er det som er grunntråden i det Jesus sier til oss når han ber oss om ikke å bekymre oss. Det er klart, ingen av oss klarer nok noen gang slutte å bekymre oss. Men vi kan forsøke bekymre oss litt mindre. Og søke Guds rike og Guds rettferdighet litt mer. Så kanskje om ti år så har vi hjulpet hverandre et skritt nærmere himmelen.

For Gud vet hva vi trenger. Og som en mann skrev: “Jeg har lært, gjennom årene. At hver gang jeg behøvde noe fra Gud. Så kom det i siste øyeblikk.” Så hvorfor bekymre seg unødig? Penger er langt fra alt. De som har sitt blikk festet kun på kapital (på alle måter), stirrer ned i sin egen navle og makter ikke se de andre som trenger hjelp. Men makter man å se den andre som behøver hjelp, så har man også muligheten til å gi av sitt eget. Og hva skjedde med enken i Sarepta? Jo Sareptas krukke gikk ikke tom. Den ble til velsignelse for mange.

Enkelt kan du bedømme et menneskes karakter utfra hvordan det behandler de som ikke kan gjøre noe i gjengjeld. Jesus sammenligner Guds rike med et sennepskorn. Sennepskornene er bitte, bitte små, men vokser til gigantiske trær som mange dyr drar nytte av. Og han sammenligner med en surdeig. Legger du en surdeig sammen med annen deig, sprer den seg over. Den vokser.
Fra noe lite til noe stort. Kjernen. Søk først Guds rike og hans rettferdighet. Så skal dere få. Skift fokus. I går er forbi. I morgen er ennå ikke der. I dag hjelper Herren. Slik at vi kan se over vår egen navle og inn i Gud vår skapers ansikt: vår nestes ansikt.

Se! Jeg er med deg alle dager inntil verdens ende!

Scampi a' la Maren

2011-09-25T01:12:00.001+02:00

Du trenger:

To pakker boil-in-bag-ris
Fersk oregano
Tre egg
Tre sjalottløk
1 kg ferdigkokte scampi
To kinesiske hvitløk
Ei spiseskje fersk ingefær eller hakket ingefær på glass
Sesam woksaus
Sweet chilisaus

Du gjør:
Kok risen
Tilsett oreganoen
Hakk eggene i panna, stek litt
Tilsett risen og sjalottløken
Legg til side

Lag woksaus av chilisaus, hakket hvitløk, ingefær og sesamsaus
Stek scampiene i sausen
Tilsett ris/egg
La småputre en liten stund

Woila! Ferdig.

Mannen, del 8

2011-09-19T23:26:00.000+02:00

Lunsjen med folkene fra departementet fløy avgårde. Det samme gjorde resten av timene på jobb. Faktisk, så strakk ikke tiden til, og han tastet inn nummeret til henne. "Du er nå kommet til Ninas mobil. Jeg kan ikke ta telefonen akkurat nå, men legg igjen navn og nummer så ringer jeg opp sånn helt plutselig!" "Hei elskling. Jeg blir sen i dag. Døgnet har bare ikke nok timer, og jeg må forsøke få ferdig en rapport til i morgen. Og ja, forresten, har avtalt avisintervju i morgen. Sees senere da. Ikke stress for mye. Glad i deg."

Han la på røret og la hodet i hendene. Tankene vandret alle og ingen steder. Nattens manglende søvn rotet alt til. Han tok opp telefonen. "Camilla, før du går. Orker du hente en pizza på Yonas? JEg trenger noe mat skal jeg bli ferdig." "Klart det, Vebjørn. Gi meg noen strakser."

Det gikk ikke noe mer enn noen strakser. I allefall virket det kort. Mye takket være e-poster og telefoner. Men plutselig kjente han lukten av Manzanillo. Og av Camilla. "Hepp! Heldigvis var det ikke kø. Kjøpte en medium jeg, så kan jeg holde deg med selskap." "Takk Camilla, du er en engel. Men jeg tror jeg spise mens jeg jobber." "Slutt å tulle nå, Vebjørn. Du må ha deg en pause. Ellers så blir det bare rot. Kom å spis nå." Han sukket litt for seg selv, men gjorde som hun sa. Hun hadde nok rett. Som vanlig. Det luktet fortreffelig iallefall.

De spiste i stillhet en stund. "Du Vebjørn, hvordan går det egentlig med Nina?" Han kvapp til. "Med Nina? Hva mener du?" "Jo, med utstillingen og alt. Hun virket så fjern da hun var innom her i forgårs." Han svelget unna pizzaen. "Joda. Hun sover litt dårlig. Stresser for mye." "Og du da? Oppi alt dette?" Hun la hånden på låret hans. Han frøs til. Summet seg. Tusenvis av tanker raste gjennom hodet på en gang. "Jeg vet ikke." Stille la han pizzastykket tilbake på fatet og tok tak i hånden hennes. Trakk henne til seg. Og verden raste sammen.

Jeg orket ikke skrike lenger

2011-09-18T13:12:00.000+02:00

Første lesetekst.

Det står skrevet i 3. Mosebok i det 19. kapittel:
Du skal ikke gå rundt og baktale dem du er i slekt med. Du skal ikke stå din neste etter livet. Jeg er Herren.

Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. Men du skal tale din landsmann til rette, så du ikke for hans skyld fører synd over deg.

Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til dine landsmenn, men du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren.
Slik lyder Herrens ord

Andre lesetekst.

Det står skrevet i Johannes’ første brev, i det fjerde kapittel:
Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er fra Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud
og kjenner Gud.
Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.
Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden
for at vi skulle leve ved ham.
Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
Slik lyder Herrens ord.

Preken

Jeg orket ikke skrike lenger. Smerten var for stor.
De bare så en annen vei og økte farten for å få fred for min lidelse.
De gikk forbi, den ene etter de andre, mens jeg lå, svevende inn og ut av bevissthet like ved føttene deres.
De var lærere.
Advokater.
Prester.
Leger.
Dommere.
En journalist tok et bilde og gikk videre.
En soldat sparket ned grus i øynene mine.
De fleste så meg og fortsatte.
En fiende så meg med milde øyne.
Hans hender stelte mine sår.
Han ledet meg til hvilens vann.
Der fant jeg hvile og ny kraft.
Min fiende reddet meg.
Hva kjærlighet er,
lærte jeg av ham som betalte
min gjeld og ba meg følge.
Han med øyne som ser.

Hva skal til for at akkurat du skal stoppe opp?
For at akkurat jeg skal stoppe opp?
Hva skal til for at mennesket kan finne veien til et evig liv?

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.

Å, så enkelt. Men hvem er min neste? My neighbour, som engelske bibeloversettelser sier?

Er det min nabo?
Min kollega?
Mine venner?
Min familie?

Er min neste den jeg er glad i, den jeg bryr meg om, den jeg kjenner godt?

Eller er min neste noe mer?

Kall ingen en fremmed, sa engang ei kvinne til meg. Kall ingen en fremmed, for med en gang du fremmedgjør noen, så mister du synet av hvem din neste er.

Jeg kom en dag for noen år siden gjennom domkirkeparken i Tromsø sentrum. Nesten midt foran kirketrappen lå ei gammel dame på magen og ropte etter hjelp. Folk gikk forbi, den ene etter den andre. Jeg hjalp henne opp. Hun takket meg, og sa hun hadde snublet og falt, og stivheten i hoftene gjorde slik at hun ikke kom seg opp ved egen hjelp. Hun hadde ropt i noen minutter, men ingen hadde stoppet. Nok en gang takket hun meg og våre veier skiltes.

Og hver gang jeg tenker på denne hendelsen i etterkant, så tenker jeg: det må være noe umåtelig galt med oss, når ei eldre dame kan ligge og rope etter hjelp en lørdags formiddag midt i Tromsø sentrum og ingen hjelper henne.

Vi har en Gud som oppfordrer oss til å elske hverandre, slik Gud har elsket oss. Gud er en gud, full av overraskelser. Vi har ikke noen gode navn på norsk, men på engelsk blir det God of surprises. God of the unexpected. Det du ikke venter. Det du minst venter.

Ofte gir Gud de minste de største oppdragene. En ung, ubetydelig kvinne fødte Gud inn i vår verden. Hun var ikke gift engang. Tolleren Levi slapp alt han hadde i hendene for å følge Jesus. Samaritaneren plukket opp jøden fra veikanten der kirka og loven gikk forbi. Samaritanerne og jødene var fiender. De kranglet om hvem som var de rette israelittene, om hvem som hadde de riktige helligommene, om hvem som leste de hellige skriftene riktig, ja om alt. Likevel stoppet samaritaneren og tok seg av den nakne og skamslåtte jøden i veikanten. Han fikk inderlig medynk med ham. Esplagchnisthæ. He felt pity on him. En medfølelse som innebærer mot. Og handling.

Så hva får oss til å stoppe opp?
Hva får oss til å føle inderlig medynk?

Er det journalistens bilder av avmagrede barn med store øyne?
Er det legens oppfordring til å bistå?
Er det prestens formaninger fra prekestolen?

Eller er det Guds kjærlighets drivkraft i våre hjerter som gjør at vi ikke, uansett hvor mye lyst vi måtte ha, ikke makter å gå forbi. Fordi vi ser. Og handler deretter.

Lukas 10

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:

«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Kjære Skaper. Skap i oss et hjerte som ser og som elsker vår neste som oss selv.

Kjære Frigjører. Sett vårt blikk fritt fra alle fordommer, alle redsler, alle feige fordømmelser slik at vi kan være til hjelp overalt hvor det trengs.

Kjære Livgiver. Pust din ånd inn i vår hverdag så murene mellom oss vitrer hen og vår redsel mot det som er annerledes forsvinner.

Kjære Gud. Du Gud av overraskelser. Gjør oss til uventede redskap for din fred.

Amen.

Galemathias på en torsdag...

2011-09-16T00:28:00.002+02:00

I flere måneder har jeg trålet Fretex her i Kirkenes på jakt etter den RETTE boken.

Idag fant jeg den.

Så; da måtte jeg ut og handle limpistol og stiftemaskin og tape. Og hjem rett etter jobb for å starte. Nå er jeg ferdig. Her ser dere resultatet:

Takk, Kulturens Kilder for din donasjon!

Demontering. Klipping. Riving. Skjæring. Enhver bibliofils store sorg. Unnskyld!

Kjegler rulles, tapes og stiftes...

Nesten ferdig!

Slik! Ferdig montert på veggen!

I en annen vinkel...

Detalj. Sort lotus i midten.

Fra en annen vinkel.

Slik kan det altså gå når man ENDELIG finner den rette boken.

Her kan du se originalen som fikk meg til å sitte og rulle over 80 kremmerhus. Fikk til og med noen til overs også...

Når jeg blir dement...

2011-09-15T14:05:00.000+02:00

I dag har jeg vært på seniortreff i menighetssalen i Kirkenes kirke. Det begynner å bli en stund siden sist, og denne gangen så var jeg både prest og pianist. Og hvilken sang! De kan å synge, disse spreke seniorene våre her i Sør-Varanger.

På seniortreffet ble jeg bedt om å lese opp et avisinnlegg som sto i avisen Sagat, og dette hadde jeg lyst til å dele med dere. Innlegget siterte nemlig utdrag av Jenny Hjort Hansens dikt "Når jeg blir dement":

Når jeg blir dement, skal livet mitt være enklere og overskuelig og forutsigbart.
Slik at jeg gjør det samme hver dag og på samme tid,
og det vil ta tid for meg å lære og akseptere det.

Når jeg blir dement, må du snakke rolig til meg, ellers blir jeg utrygg og tror du er sint på meg.
Du skal fortelle meg hva du gjør og hvorfor, og du skal gi meg enkle valg og respektere hva jeg velger.

Når jeg blir dement, har jeg vanskelig for å forstå andre.
Senk stemmen og se på meg, da lytter jeg best.
Bruk korte ord og enkle setninger, og stopp opp og finn ut om jeg har forstått det.
Spør ikke om mer enn èn ting av gangen.

Unngå lange instrukser, jeg kan ikke huske dem.

Se på meg, rør ved meg og smil før du snakker

Og husk at jeg glemmer så fort.

Så lær meg å stenge av vannet,
Lær meg å kose meg uten stearinlys,
og ta en røyk sammen med meg.

Når jeg blir dement og sier at du er slem,
er det fint om du svarer at du forstår at livet er vanskelig for meg i dag.

Når jeg blir dement og sier at jeg vil hjem,
er det fint om du svarer at du forstår at jeg føler meg utrygg akkurat nå.

Når jeg blir dement og skjeller deg ut,

så ta et skritt tilbake,

- så jeg kan føle at jeg fortsatt kan gjøre inntrykk.

In a moment of bliss

2011-09-13T00:01:00.000+02:00

Rett fra hodet, ned på papiret, inn på en særs liten opptaksmaskin, opplastet på nettet og ut på bloggen.
Akk, vakre teknologi, noen ganger blir det for meget.

Uansett. Noen ganger kommer ting bare ramlende. Denne mandagen var det en ny sang. Melankolsk, i moll og med ettertanke. Tolk den den som vil. Jeg har ikke tolket den ennå.

Melodien:

Teksten:

One night, one meeting, one kiss
The echoes of dreaming, of pure bliss
You fell the hours passing you by
You watch your life as it rushes
Past the corner of your eye

And the earth is falling
Death is calling
Calling for you

And everything, everything
Is caught in this moment
Of pure and eternal peace
And anything, anything
You do, leaves no torment
Just two in a moment like this
In a moment of bliss

Two hearts, two bodies, two souls
The love of the moment patching the holes
Then suddenly all, it all falls apart
And all you can see is the broken
Pieces of your heart

Then the earth is falling
Death is calling

And everything, everything
Was lost in that moment
Of pure and eternal peace
And anything, anything
You do leaves great torment
Just a dream of a meeting like this
A moment of bliss

The earth is falling
Death is calling
Calling for you

Effata! Lukk deg opp!

2011-09-11T09:10:00.002+02:00

13. søndag etter pinse

1. og 2. Lesetekst

Det står skrevet i 1. Samuelsbok kapittel 3, vers 1-10:

Gutten Samuel gjorde nå tjeneste forHerren, og Eli hadde tilsyn med ham. I de dager kom det sjelden ord fra Herren,og av syner var det få. Så var det en gang Eli lå inne pårommet sitt. Øynene hans hadde begynt å svekkes, så han ikke kunne segodt. Guds lampe var ennå ikke sloknet, og Samuel låi Herrens tempel, der Guds paktkiste stod Da ropte Herrenpå Samuel. Han svarte: «Ja, her er jeg,» og løp inntil Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikkepå deg. Gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg. Daropte Herren en gang til: «Samuel!» Og Samuel stod opp og gikk inn til Eli.«Her er jeg,» sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke,gutten min. Gå tilbake og legg deg!» Samuel kjenteikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham. Så ropte Herren for tredje gang på Samuel. Han stod opp oggikk inn til Eli. «Her er jeg,» sa han; «du ropte på meg.» Da skjønte Eli atdet var Herren som ropte på gutten. Derfor sa han tilSamuel: «Gå og legg deg! Og hvis han roper på deg igjen, skal du svare: Tal,Herre, din tjener hører!» Så gikk Samuel og la seg på plassen sin.

Da kom Herren og stilte segforan ham. Han ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, dintjener hører!»

Det står skrevet i Paulus’ andre brev til menigheten iKorint i det 3 kapittel, vers 4-6:

Denne tilliten har vi til Gud vedKristus. Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egenhånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det, han som også gjorde osstil tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. Forbokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.

Slik lyder Herrens ord

Prekentekst

Det står skrevet i Markusevangeliet i det 7. kapittel vers31-37:

Siden forlot han Tyros-området igjen.Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for åtale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tokham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt ogberørte tungen hans. Så løftet han blikket mothimmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans,ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem åfortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de detkjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Althan har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord.

Preken

Lukk deg opp!

Det er mange ting som er lukket og låst. Vi møter på lukkedeog låste ting alle sammen.

Butikkdøra

Ytterdøra

Hjertedøra

Vennedøra

Gjennom et langt liv vil man alltid møte på noe som erlukket. Og innimellom er det vi selv som er lukket og låst. Kanskje med flerekjettinger og låser enn vi selv kjenner.

Samuel var en slik mann. Han var lukket og låst fordi hanikke visste bedre. Han skjønte ikke hvem som banket på, og det gjorde ham reddog forutinntatt. Han trodde det var Elia som ropte. Men det var Gud. Først nårElia sa til Samuel at det var Gud som ropte på ham, først da visste han åsvare. Visste han å lukke seg opp.

Mannen som møtte Jesus i Dekapolis-landet var lukket på enannen måte. Kroppen hadde låst seg. Ikke kunne han høre og vanskelig hadde hanfor å snakke. Men Jesus låste ham opp!Jesus helbredet mannen og mannens øre ble åpnet og munnen låst opp slik at hankunne høre klart og snakke rent. Og påsamme tid så åpnet også Jesus opp hjertene til de som var vitne til dette silat de så hvor mye godt Jesus kunne gjøre. Ja, hjertene ble så åpne at de ikkeklarte tie om det som hadde skjedd, enda Jesus hadde bedt dem om ikke åfortelle noe til noen.

Det er ikke ofte man får mulighet til å være vitne til noeslikt. Helbredelsesundre er ikke hverdagskost i dag. Det er kanskje heller ikkedirekte tale fra Gud slik Samuel opplevde. I dag har vi en gudegittlegevitenskap som helbreder. Og vi har forkynnere som tolker Bibelens ord. Meninnimellom, så skjer det ting som åpner våre hjerter. Som lukker oss opp slikat vi hører bedre og snakker renere.

Sommeren vi har vært igjennom har vært en slik nøkkel. Ialle fall for meg. 11. september for ti år siden var også en slik nøkkel. Førstegang jeg leste det dobbelte kjærlighetsbud var en slik nøkkel.

Jeg vet ikke med dere, men jeg lytter på en annen måte ennfør. Og jeg snakker på en annen måte enn før. I alle fall litt annerledes.Innimellom hører jeg kun det jeg vil høre. Noen ganger hører jeg det jeg ikkevil høre. Og noen ganger hører jeg ikke i det hele tatt.

Blind

Døv

Stum

Det er kanskje lett å la tankene falle til egne handikap,sykdommer og skavanker i møte med en slik fortelling som da Jesus helbredetmannen i Dekapolis-landet. Slike ting er så lette å ta tak i. Men heller blindog døv og et helt menneske enn et menneske som hører og ser uten at hjertet eråpent.

Heller lam og full av varme og kjærlighet enn et menneskemed fordommens bøker i hånden, løpende etter alle som ikke er som oss.

Heller krokrygget og nær enn oppreist og arrogant med neseni sky.

Heller uten tale og med et blikk festet i hjertet enn fullat hatefulle ord som vrenger hjertet inn ut.

Som oftest trenger vi å bli presentert for en nøkkel for åkunne åpne oss mot hverandre og mot Gud. Nettopp dette er det Paulus snakker omda han snakker om Den hellige ånd som gjør levende.

Det intet øye så og intet øre hørte,
           det som ikkekom opp i noe menneskehjerte,
           det som Gudhar gjort ferdig for dem som elsker ham,
det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, ogsådybdene i Gud.  Hvem andre enn menneskets egen ånd vet hva som bor iet menneske? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud. – 1. Kor 2:9-11 –

Ved Guds hjelp kan våre øyne, våre øre, vår munn låses opp.Og hjertedøra vår stå på vidt gap mot vår neste. Fylt av ånd kan vi låse oppandres hjerter. Slik Jesus gjorde det. Litt borte fra den store folkemengden. Istillhet, ikke i full offentlighet med korps og fanfarer. For det gagner ingenå bidra til brød og sirkus. Det holder med å bidra til brød. Som Paulus sier:

Begynner vi nå igjen åanbefale oss selv? Trenger vel vi anbefalingsbrev fra dere eller til dere, sliksom visse andre? Nei, dere er selv vårt anbefalingsbrev, skrevet ivåre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. For dere viser atdere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk,men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler avkjøtt og blod. – 2. Kor 3:1-3 –

Og hva er så skrevet der? Jo evangeliet om Jesus Kristus,Guds Sønn vår Frelser. Og de to store bud: Duskal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all dinforstand.' Dette er det største og første bud. Men det andre er likestort: ' Du skal elske din neste som deg selv.' - Matt 22:35-40–

Effata! Lukk deg opp!

Å vise omsorg

2011-09-06T19:48:00.001+02:00

Jeg har alltid beundret de prestene som har funnet tid i sin hverdag til å virkelig ha omsorg for folk. Misforstå meg rett; de fleste prestene har jo omsorg for folk (hvis du ikke har det, bør du slutte som prest!). Men de færreste av oss har tid til oppfølgingsarbeid av enkelthendelser som ikke er utenom vanlige hendelser.

Ta dåp for eksempel. Hvor mange prester ringer på ettårsdagen for dåpen til mor eller far?

Eller til brudepar?

Eller pårørende som har mistet sin kjære?

Jo, sistnevnte er det nok noen som gjør. Men jeg tror det er et fåtall.

Jeg ville, da jeg begynte som prest, gjøre nettopp dette. Ta den ekstra telefonen. Men hverdagen strakk ikke til og akkurat dette ble bortprioritert. Og jeg misliker meg selv for det. Virkelig! Ja, jeg snakker jo med folk på gaten og hilser og spør hvordan folk har det hvis det faller seg naturlig. Men jeg ringer ikke. Ikke sender jeg kort heller. Og faktisk, kun etter tre år, har jeg mistet oversikten. Over hvem jeg har døpt, over hvem jeg har viet og gravlagt. Og konfirmert. Jeg har en viss oversikt, ja, men ikke nedskrevet liste.

Men nå er tiden for endringer!
Jeg har ringt til min gamle jobb og min elskede tidligere menighetssekretær har sagt seg villig til å lage meg en liste. Og der jeg er nå har jeg vært flink til å ta vare på alt av papirer, så der er det bare å starte sorteringen.

Og ut av dette skal det bli (foreløpig) fire bøker. Ei for brudepar, ei for dåpsbarn, ei for gravferder og ei for konfirmanter. Med kontaktinformasjon og mer til. Bøkene er kjøpt inn, og i tiden fremover skal de fylles med navn. Og så skal jeg sende ut kort til pårørende. En liten hilsen bare. Og ta den lille telefonen til de som har vært berørte det siste året. Plinge på og høre hvordan dåpsbarna vokser. Og hvordan brudeparene hadde det på bryllupsreisen. Og tidligere konfirmanter, de finner jeg på facebook de fleste.

Jeg ser allerede at det kan bli vanskelig å fullføre dette prosjektet. Men jeg skal gjøre mitt beste. Og håpe på at det blir satt pris på. Et forsøk på litt mer omsorg i hverdagen.

Først da får jeg ro i sjelen.

Postkort fra ARK Bokhandel

Bøker i journalistformat fra ARK Bokhandel, én i hver farge til hvert sitt formål

Høsttakkefest og familiegudstjeneste 2011

2011-09-04T08:51:00.000+02:00

På forhånd: Kjøp inn FOX, slik at du har nok og vel så det til alle som du antar kommer til å være tilstede på gudstjenesten.

Lukas 12:13-21
En i mengden sa til ham: «Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!» Men Jesus svarte: «Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.»

Så fortalte han dem en lignelse:

«Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: 'Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!' Men Gud sa til ham: 'Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?'

Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.»

Preken

Innledning

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor vi samler og er så glade i ting. Noen av oss mer enn andre. Men jeg har ikke funnet noe svar.

Det jeg derimot har sett, er når den dagen kommer at menneske går bort fra denne verden, da! Da krangler barn og søsken. Vonde ord blir sagt. Splid sås. Og vi sitter tilbake fattigere enn før. Men med flere ting.

Det samme skjer når jord skal fordeles. Bedrifter kjøpes opp. Mennesker mister jobbene sine. Land krangler. Det blir krig. Så mye uro av så lite. Og vi sitter igjen fattigere enn før.

Ta med deg FOX-en og vær fri!

- snakk om bonden i lignelsen. Beskriv hvordan han tenker.

- fortell om en annen bonde, kontekstualiser gjerne: (fritt gjenfortalt fra Cond Dios' lederveiledning s. 75 "Å dyrke god mais")

"En amerikansk bonde dyrket masse fin mais på gården sin.

Hvert eneste år deltok han med maisen i delstatens konkurranse om områdets beste avling, og hvert eneste år vant han.

Et år ble han intervjuet av en reporter som ville vite hemmeligheten bak den prisbelønte maisen. Reporteren ble veldig forbløffet over svaret. Bonden fortalte at han alltid delte såkorn med naboene sine.

"Men hvordan kan du gi bort såkorn til konkurrentene dine?" spurte reporteren.

"Åh," sa bonden, "Det er vel ikke så vanskelig å forstå? Vinden fanger opp pollen og fører den fra åker til åker. Hvis naboene mine dyrker dårlig mais, vil pollenkryssingen føre til at maisen min også blir gradvis dårligere. Hvis jeg vil dyrke god mais, må jeg derfor hjelpe naboene mine."

- for selv å kunne vokse, må man by på seg selv. Et liv bygget på konkurranse og kun det, er kanskje ikke et lykkelig liv?

- viktig i forholdt til jorden vi lever på. Vi kan ikke bare utnytte ressursene. Ikke bare bruke jordsmonnet. Vi må pleie det selv også. Dyrke. Stelle. Både jorda og hverandre. Slik kan vi vokse og skape fred.

Presenter FOX-en

- hva skjer hvis jeg spiser alle selv og aldri deler med noen?

- hva skjer hvis jeg deler med alle dere her?

For det er ikke det vi eier som gir liv, selv om man har i overflod. Det er det vi deler som gir liv. Og som skaper fred.

Om tempelhandlere og potteskår

2011-08-28T16:44:00.000+02:00

Første lesetekst

Det står skrevet hos profeten Jeremia i det 18. kapittel:

1 Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren: 2 «Stå opp og gå ned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord.» 3 Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven. 4 Når det karet han holdt på med, ble mislykket – slikt hender med leiren i pottemakerens hånd – så gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det.
5 Da kom Herrens ord til meg, og det lød så: 6 Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? lyder ordet fra Herren. Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt. 7 Snart truer jeg et folk og rike med å rykke opp og rive ned og legge øde. 8 Men dersom det folket jeg har truet, vender om fra sin ondskap, da endrer jeg mitt forsett og sparer det for det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. 9 Snart lover jeg et folk og rike at jeg vil bygge og plante. 10 Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da endrer jeg mitt forsett, så jeg ikke sender det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot folket.

Slik lyder Herrens ord.

Andre lesetekst

Det står skrevet i Paulus’ brev til menigheten i Roma i det 9. kapittel:

1 Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke! Min egen samvittighet bekrefter det i Den hellige ånd. 2 Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. 3 Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken, de som er av samme kjøtt og blod som jeg. 4 De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem.5 De har fedrene, og fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovprist i all evighet. Amen.
1 Søsken, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud er at de må bli frelst.2 For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham. 3 De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. 4 For Kristus er lovens ende og mål, så hver den som tror, skal bli rettferdig for Gud.

Slik lyder Herrens ord.

Prekentekst

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 19. kapittel:

41 Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den 42 og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne. 43 Det skal komme dager over deg da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. 44 De skal slå deg og dine innbyggere til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.» 45 Så gikk Jesus inn på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som drev handel der. 46 Han sa til dem: «Det står skrevet:
Mitt hus skal være et bønnens hus.
Men dere har gjort det til en røverhule.»
47 Hver dag var han på tempelplassen og underviste. Overprestene og de skriftlærde og alle folkets ledere ville gjerne få tatt livet av ham.48 Men de fant ikke noen måte å gjøre det på, for hele folket hang ved ham og hørte på ham.

Slik lyder Herrens ord.

Preken

Hva ville Jesus ha gjort? What would Jesus do?

Spørsmålet er et mye stilt og et mye brukt spørsmål, og i dag er det et tekstmessig fokus på akkurat dette. For dagens tekster viser oss en agerende Jesus, en annerledes Jesus enn den vi kanskje er vant til. Og de viser oss forholdet mellom folket og Gud.

Et var en gang en stor festgudstjeneste i ei kirke midt i landet. Prosesjonen sto klar for å gå inn, og når orgelet begynte å spille, bevegde prosesjonen seg fremover. Kun et fåtall fikk med seg at på halen av prosesjonen hang det seg to mennesker med hver sin plakat. På den ene sto det: ”mitt hus skal være et bønnens hus”. Og på den andre: ”Dere har gjort det til en røverhule”. Raskt ble demonstrantene geleidet ut på utsiden der en politimann tok hånd om dem, og gudstjenesten forsatte som om ingenting var hendt.

Hendelsen skapte mange reaksjoner. De fleste reagerte med avsky, latter, hoderisting, sinne. Noen tok debatten med demonstrantene. Men det var få som stilte spørsmålet: Hva om de hadde rett?

Jeg er brennsikker på at demonstrasjonen og det påklistrede bibelverset i den sammenhengen var malplassert og uriktig. Flertallet av de som var der og de fleste andre vil være enige med meg. Men likevel: kan man alltid være så skråsikker på at man har rett og de andre tar feil?

Jesus gråt over Jerusalem. Han strigråt og sa: ”Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred!” Jeg tror han fortsatt gråter over Jerusalem. Men ikke bare over Jerusalem, men over hele verden. Fordi vi ikke ser hva som tjener til fred. Og fordi vi ikke skjønner at Kristus er midt iblant oss.

Evangelieteksten i dag er en utfordrende tekst, med mange nivåer. Syngende mellom bibelversene finner vi profetisk materiale, henvisninger til gamletestamentet og oppfyllinger av gamle profetier. Jesu gråt over Jerusalem har ikke kun en billedlig betydning for oss i dag, men peker og på Jerusalems ødeleggelse drøye 40 år senere. Og Jesu ord om tempelet har en klangbunn fra Jesajas ord: ”For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.”

Men kanskje aller mest spennende, er henvisningene som gjøres til profeten Malaki. Jeg skal lese bryddstykkene til dere fra kapittel 3:

”Se, jeg sender min budbærer,
han skal rydde veien for meg.
Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel.
For han er lik ilden som smelteren bruker,
lik luten som vaskerne renser med.

Jeg kommer til dere og holder dom.
Jeg vil være rask til å vitne mot de som driver med trolldom,
mot dem som bryter ekteskapet, mot dem som sverger falskt,
og mot dem som holder tilbake dagarbeidernes lønn
og undertrykker enker og farløse og fordreier innflytterens rett.”

Dette bringer meg tilbake til mitt første spørsmål: Hva ville Jesus ha gjort?
Det første Jesus gjorde i Jerusalem var å rense templet for alt som var urent og uverdig for slik å gjøre plass til seg selv og evangeliet. Han var sint. Han var ulykkelig. Som ild og lut gjorde han rent alt det som over tid hadde blitt en del av templets hverdag med pengeveksling og handel. Umoralen som hadde blitt moral. Han drev det ut, slik man driver ut ondskap av folks hjerter.

Og etterpå ga han seg til å lære folket. Han vitnet om evangeliet til alle de som var der og som ville høre.

Hva om templet var vår lutherske kirke?
Hva om templet var vår egen menighet?
Hva om templet var mitt hus?

Hva ville Jesus ha gjort?
Hvor ville han ha begynt å rydde?

Gustaf Wingren sier om den kristne kirke at vi er samtidig forbannet og kvalifisert verden på samme tid. Vi har muligheten til å skape fred, men og muligheten til å ødelegge det kjæreste vi eier. Ingen av oss er perfekte. Men hver dag kan vi bli litt flinkere. Alt vi former kan bli vellykket, men kan også falle i tusen knas. Hva gjør vi? Gir vi opp eller begynner vi på nytt? Hjelper vi Jesus med å rydde plass til ham i våre hjerter slik at vi kan skape fred?

Vi vet i vårt hjerte hva som skal til for å skape fred. Men ofte tar skinnhelligheten overhånd og trekker oss bort fra vårt oppdrag. Men vi kan ikke gi opp og la handelsfolkene slå seg til på vår tempelplass. Vi må gi motstand. Vise kjærlighet. Lære oss selv og våre medmennesker hva kjærligheten innebærer. Vi må vitne om evangeliet. Og vi må prøve oss selv og hverandre for å være sikre på at vi ikke selv er handelsfolket på tempelplassen.

Det er kanskje det vanskeligste.

Veske til überniesen

2011-08-23T00:04:00.001+02:00

Slenger inn et lite håndarbeidsinnlegg før natten senker seg!

Denne var laget i sommer til min gode niese på snart 16.
Heklet i dobbelt Rauma finullgarn.

Og disse er laget i et eller annet sokkegarn. Småposer for ledninger til iPod, PC, mobil etc:

Men nå er det natta. Om litt skal jeg tenke meg om og komme med et blogginnlegg om sommeren som har vært. Det kommer til å ta litt tid, ting må gå noen ganger rundt inne i hodet og i hjertet før det kan komme seg ned på papiret dessverre. Men det kommer!

God natt til store og til små!

Om terror, kjærlighet og veien videre: Forvaltningens søndag 21.08.2011

2011-08-22T15:02:00.001+02:00

Innledning
Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.
I skyggen av dine vingar, Gud, søker menneskebarna ly. (Salme 36,8)
I morgen er det en måned siden terroraksjonene fant sted, den 22. juli i Oslo og på Utøya.
I dag holder vi en nasjonal minnedag for denne tragedien.
En katastrofe som vi enda ikkje aner rekkevidden av, har rammet oss.
Vi forbereder oss til å møte en hverdag,
vi forbereder oss til den lange vegen videre.
Alle tar vi del i sorgen og byrdene på vår egen måte.
Vi har gitt uttrykk for vilje til å ta vare på hverandre.
Nå er vi samlet til gudstjeneste, på denne forvaltningens søndag.
Her vender vi oss til livets Gud for å få kraft, styrke og håp.

Salme NoS 733 Noen må våke i verdens natt

Samlingsbønn
La oss be.

Gud, hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.
Du, kilde med levende vann,
kom, del tårene våre.
Kom, med dråper av kjærlighet.
Gud, hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.
Du, verdens lys,
kom, vær lys i mørket.
Kom, gi de sørgende varme,
kom, med blafrende håp.
Amen

Ordspråkene 2:1-6
1 Min sønn, ta imot mine ord,
og ta vare på mine bud,
2 så du lytter til visdommen
og prøver å forstå med hele ditt sinn.
3 Ja, bare kall på forstanden,
og rop med høy røst etter innsikt.
4 Let etter den som om det var sølv,
grundig som når en graver etter skatter.
5 Da skal du skjønne hva gudsfrykt er,
og vinne kjennskap til Gud.
6 For det er Herren som gir visdom,
kunnskap og innsikt går ut fra hans munn.

Salme NoS 730 Gud, i en tid

Tekstlesing
1.Kor 13:1-13
1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

2 Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.

4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

6 Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.

7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

8 Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.

9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.

12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Preken
Søndagen etter den lange og tunge fredagen 22. juli var jeg på gudstjeneste på Hvaler i Spjærøy kirke. Det var en gudstjeneste som rommet mye: to små barn skulle bæres frem til dåpen. Og hele Norge var i sjokk etter all uretten som en mann hadde begått. Og presten snakket om en ting: å se med øyne som var festet i hjertet. For ser man med øyne som ikke er rotfestet i hjertet, så ser man hverken klart, sant eller med kjærlighet.

Akkurat dette har blitt stående for meg som en milepæl i disse ukene som har fulgt. Å se hverandre og verden med øyne som har sitt feste i hjertet. Vi har vel alle følt på sinnet. På sorgen. På sjokket og fortvilelsen. Både de som er aller nærmest berørt. Og vi som har fulgt med på nyheter og sett og hørt. Vi har delt og vi har kjent på alle de følelsene som vi bærer med oss, i oss. Gamle sorger som kommer til overflaten. Gleden over at vi er i live. Den harde sannhet om at alt er så inderlig skjørt. Livet er så inderlig skjørt.

Nå har det gått en måned. Mange har sagt mye. Noe av det vakreste som har vært sagt er ordene til jenta som ble intervjuet på BBC som så mange bærer med seg videre. ”Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen!” Det er som et ekko av pauli ord: Men størst blant dem er kjærligheten. Ordene står i en sterk kontrast til den døden som har vist sitt sanneste ansikt på Utøya og i Regjeringskvartalet. DumDum Boys sa det: hadde døden hatt sjel, var det en skjære som røver de som skinner mest.

Det har gått en måned. Foreldre har fulgt sine barn til graven. Minneordene er sagt. Sammen skal vi forsøke gå veien sammen: finne stien som leder gjennom den mørke skogen og ut på kjerreveien som fører oss opp høydedraget og over på den andre siden. For noen er det kanskje lettere enn for andre. På det personlige plan trenger mennesket tid. Ja, hele Norge trenger tid. I det offentlige rom går debatter på forskjellige plan om hvordan Norge kommer til å se ut etter dette.

Og vi samles her. På forvaltningens søndag. Jeg har lyst til å lese dagens samlingsbønn en gang til: Evige Gud, himmelske Far, all god og fullkommen gave kommer fra deg. Gi oss å tjene deg med troskap og bruke dine gaver til gagn for vår neste, så du kan kjennes ved oss som rette forvaltere når vi engang skal avlegge regnskap for det vi har fått, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Amen.

Jeg har tenkt mye i det siste på hva det vil si å være forvalter. Jeg har stilt meg spørsmål om hva vi forvalter og på vegne av hvem. Og hva gir vi videre til våre barn? Vi har en hel verden som vi er satt til å forvalte: Jordens ressurser, vårt miljø og vårt klima er vårt å forvalte. Hvis ikke dette forvalter på riktig måte og med kjærlighet, så har vi til slutt ikke noe igjen. Men vi forvalter ikke kun materielle ting. Vi forvalter og mening. Kunnskap. Sannhet. Kjærlighet. Rettferdighet. Nåde. I hvert eneste møte med et annet menneske, forvalter vi en del av den andres liv. Vi har makten til å kunne bryte ned eller bygge opp.

Hva velger vi?
Hva bringer vi videre?
Hva bærer oss inn i månedene som kommer?

Veien ligger åpen. Sammen kan vi gå den. Med et blikk som er festet i hjertet. Med raushet, klarhet, sannferdig motstand. Med kjærlighet. For kun slik kan vi hindre at noe slikt skjer igjen. Jesus sa at vi måtte bli som barn for å komme inn i Guds rike. Barn ser ikke verden på samme måte som oss voksne. De har ennå ikke overtatt våre filtre og skylapper. I mye større grad enn oss voksne har de blikk som er rotfestet så sterkt i hjertet at de kan sette oss fast i vår egen urimelighet. Denne frimodige kjærligheten kan vi lære mye av. Denne kjærligheten som gir motstand der det behøves motstand. Som gir tilgivelse der det behøves tilgivelse. Som gir fred i hjerte og sjel fordi den er betingelsesløs og uten fordommer. For har vi ikke kjærlighet, så er vi ingenting, kun et forvridd speilbilde av det som en gang kunne kalles menneske.

Før prekenen sang vi en salme som roper til Gud om nåde i en jord som snart kan gå til grunne. Det er vi som forvaltere som har makten til å hindre dette. Vi kan be om styrke, visdom og mot for slik å kunne være til det beste for vår jord og for våre medmennesker. Innimellom skulle jeg ønske det eksisterte Jesusbriller. Eller Jesuslinser som man ikke trengte skifte hver dag. For det er en vanskelig oppgave vi har fått. Men den er ikke uoverkommelig. Og med et blikk festet i hjertet kan vi skape den virkeligheten vi alle ønsker oss: En verden med større åpenhet, mer rettferdighet og absolutt fred. For livet er stadig vekk verd å leve.

Salme S97 27 Gå gjennom byens lange, rette gater

Forbønn med NoS 710 som bønnesvar

Vers 1.
Vi rekker våre hender frem som tomme skåler.
Kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.

Bønn 1:
Takk for livet. Takk for all godhet. Takk for samhold og fellesskap.
Takk for gode minner. Takk for alle livreddere, alle som trøster, heler og lindrer.
Takk for røde roser, vann, himmel, blomsterhav.
Takk for fellesskap, sanger, toner og musikk.
Takk for at det går an å bry seg og at så mange spør hva de kan gjøre.
Takk for alle de uttrykk som din kjærlighet får mellom oss.
Takk for at du har skapt oss inn i en verden der vi kan være med på å skape fred.
Gud, vi ber

Vers 2.
Alt godt, til vårt og andres vel, er dine gaver.
I svakhet fremmer du ditt verk, vår bare kvist skal skyte knopp!

Bønn 2:
Gud, vi ber for alle som har mistet sine kjære. La dem fortsatt få erfare omsorg og fellesskap.
Vi ber for alle som er skadde. La dem bli lindret.
Vi ber for alle dem som overlevde udåden og som lever videre
med vonde opplevelser og mange spørsmål.
Kom med fred og trygghet til alle som kjemper med uro og angst.
Vi ber for alle som sørger. Vi ber for alle som trøster. Styrk dem. Styrk oss.
Blant oss er det mennesker som bærer på sterke og vonde opplevelser fra tidlegare i livet, som nå gjør vondt.
Hjelp oss alle til å være medmennesker for hverandre.
Gud, vi ber

Vers 3.
Vi løfter våre hender opp i bønn for verden.
La dem som lider, finne vern mot kalde hjerters is og sne!

Bønn 3:
Vi ber om at den varmen og omtanken vi nå har vist hverandre, flyter ut over landegrensene.
Vi ber for alle i vår verden som dagleg kjenner på den frykt, usikkerhet og fortvilelse
som nå har preget landet vårt.
Vi ber for alle de stedene i verden der der finnes regjeringskavtal og utøyer hver dag. Gud, vær med, bring visdom, bring håp, bring fred inn i krig og katastrofe.
Vi ber for våre søsken på Afrikas horn.
Vi ber for alle hjelpearbeidere, og for alle folk og organisasjoner som
er i gang med å hjelpe dem som lider. La hjelpen nå fram i tide, slik at mange liv blir spart.
Gi oss alle vilje til å bidra med det vi har å gi.
Gud, vi ber.

Vers 4.
La våre henders nakne tre få blomst og blader.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår!

Bønn 4:
Gud, vi ber om visdom og handlekraft til å skape fred og rettferd.
Vi ber for kong Harald og hans hus. Vi ber for regjeringen og stortinget, og for alle med lederansvar i landet vårt og i kommunen vår. Gi visdom og klokskap til alle som nå skal delta i debatter og valgkamp.
La oss med en åpen holdning møte dem som tror og mener noe annet enn oss selv.
Hjelp oss alle til å hedre minnet etter alle som mistet livet den 22. juli, ved at vi kjemper for raushet,mangfold og rettferdighet.
Fest våre blikk fast, Gud, i våre hjerter, slik at vi kan se med de øynene du har gitt oss og kan være den forskjellen som skal til for at din kjærlighet får utfolde seg.
Gud, vi ber.

Vers 5.
Vi venter, efter smertens vår, din nådes sommer.
Og sorg og glede blir til vekst med frukt vi ikke selv kan se.

Bønn 5:
I stillhet vil vi nå legge fram for deg det hver og en av oss har på hjertet.
Stille bønn.
Gud, i tillit til at du er god, legger vi alt i dine hender. Vi ber i Jesu namn.

Vers 6.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom, ta bolig i vår fattigdom.

Salme før nattverd NoS 642 Når vi deler det brød
Salme under nattverd NoS 707 (NoS 709 hvis behov)
Avslutningssalme NoS 698 Å leva det er å elska

Feriemodus

2011-07-08T00:55:00.002+02:00

Da har jeg kommet vel hjem fra Iron Maiden - konsert på Telenor Arena.

Og med det så suser jeg innom for å proklamere at jeg tar bloggferie. Kanskje det kommer noen innlegg innimellom, men mest sannsynlig ikke.

Men fortvil ikke. Det er masse her på bloggen du kan kikke på!

For eksempel kan du:

- Høre intervju med meg 13.04 uti sendingen

- Se på Vegards fantastiske bilder fra bunkersen jeg har i hagen

- Du kan surfe på prekentemaer

- Høre på musikk jeg har skrevet (og sunget inn)

- Stille meg spørsmål om teologi (eller andre ting) som jeg kan svare på iløpet av sommeren

- Se på festlige videosnutter av en syngende prest

- Lese spennende bloggnovelle som blir fullført iløpet av sommeren

- Legge igjen en hilsen i gjesteboken min

- Få inspirasjon til morgendagens (eller dagens) middag

Og er du skikkelig hypp på lesestoff, så kan du

Lese min mastergradsoppgave Folkekirke? - momenter til en ekklesiologi for Den norske kirke

Enjoy!

Sees plutselig!

UPDATE:

Ledige stillinger:
Sokneprest i Sør-Varanger med søknadsfrist 28. august
Kantor samme sted, med søknadsfrist 20. juli

Lurer du på noe, ta gjerne kontakt!

Ferietid og gode greier

2011-06-30T15:51:00.002+02:00

Ohi!
Jeg har ferie!

Første feriedagen (som var i går) ble behørig feiret med slumring hele dagen. Jeg sto faktisk ikke opp før kvart over seks. Dog sov jeg ikke så lenge. Nydelig! Én dag med totalt nada fore. Men det var i går.

I dag starter pakke-sjaine-mekke-konfigureretiden før man vender skrotten først nord og så sør. iPoden må synkroniseres og huset vaskes. Ikke gøy å komme hjem til rotete hus. Og så må håndarbeidsprosjektene gjøres ferdige! Her er noe som allerede er ferdig:

"Støtdemper" til ekstern harddisk

Lettmapper til dingsedangs-ledninger. Den største med to rom.

Men nå er det konfigurering på gang! God sommer!

Skaperverkets dag

2011-06-26T09:29:00.001+02:00

Det står skrevet i femte mosebok i det 15. kapittel:

Når noen blir fattig blant dine landsmenn som bor i en av byene i det landet Herren din Gud vil gi deg, da skal du ikke være så hardhjertet at du lukker hånden for din fattige bror. Du skal åpne din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger.
Gi ham villig og vær ikke ergerlig når du gir! Da vil Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid og alt du foretar deg. Fattige vil det alltid være i landet. Derfor byr jeg deg: «Lukk opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i ditt land!»

Slik lyder Herrens ord.

Det står skrevet i Lukasevangeliet i det 16. kapittel:

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 'Far Abraham,' ropte han, 'forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.' Men Abraham svarte: 'Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.' Da sa den rike: 'Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.' Men Abraham sa: 'De har Moses og profetene, de får høre på dem.' Han svarte: 'Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.' Abraham sa: 'Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.'»

Slik lyder Herrens ord.

Preken til familiemesse, med planting av blomster

Vi har et skaperverk som er så stort at vi noen ganger ikke klarer å få øye på det. dere barn er ofte mye flinkere enn oss voksne til å få øye på alle de små, rare delene som er med å bygge vårt skaperverk. Maurene og billene, larvene og fluene. Blomstene i veikanten som kan bli til flotte buketter. Alt i alt, så er dere barn mye, mye flinkere enn oss voksne til å få øye på ting.

Ta for eksempel miljøspørsmål. Da jeg var liten, så var det Blekkulf-klubben som gjaldt. Vi ungene var veldig opptatte av miljøet. Ikke grise til, ikke kjøpe ting med masse emballasje. Spare strøm. Samle på melkekartonger. Og det vet jeg at dere barn er mye flinkere enn oss voksne til å huske på.

Det samme gjelder fattigdom og mennesker som har det vondt. Dere er mye flinkere enn oss voksne til å se de av oss som ikke har det så bra. Flinke til å si at vi voksne må gi penger til tv-aksjonen og til røde kors for å hjelpe til.

Dere er kjempeflinke! Det er bare det, at når vi som en gang var barn blir større, så har vi så lett for å glemme alt dette vi kunne som barn. Og det er så skummelt.

Jesus sa en gang at vi måtte bli som barn for å komme inn i Guds rike. Med det mente han ikke at vi måtte bli barnslige og hjelpeløse. Nei, han mente at vi måtte bli som barn ved å huske på alt det som vi kunne og ville som barn. Tenke på miljøet. På de fattige og de som ikke har det så bra. Jobbe for fred og rettferdighet her og nå. Og for at jorden vår skal overleve. Lukk opp hånden din for din bror, for de nødlidende og fattige i ditt land! Sa bibelteksten vi leste i sted. Denne bibelteksten hadde nok sikkert den rike mannen som vi også leste om hørt og lest. Men han hadde glemt den, slik så mage voksne gjør. Han hadde glemt den helt. For alt han brydde seg om var alle pengene han hadde. Alle de store husene og de flotte klærne. Han så ikke den fattige og syke Lasarus som faktisk lå rett utenfor døren hans, fordi han var så opptatt av den røde fløyelskappen sin. Og når den dagen kom at den rike mannen døde, så kom han ikke inn i Guds rike, nei han så alt på avstand mens Lasarus var den som ble tatt vare på. For ingen hadde tatt vare på ham mens han levde.

Så dere barn, dere må ikke glemme alt det dere kan nå når dere blir voksne. Og dere voksne, lytt litt mer til barna rundt dere. De ser så uendelig mye mer av vårt skaperverk enn det vi klarer å se.

En av de som ser jorden vår litt bedre enn oss andre, det er ei dame som heter Wangari Maathai. Hun kommer fra Kenya, og i 2004 vant hun den store Nobels fredspris for sitt arbeid for rettferdighet for alle mennesker i Kenya, og for sitt arbeid for miljøet og for jorden vår. For hun startet en bevegelse som kalles Grønt Belte; en bevegelse der kvinner og menn planter trær. Trær som skal hjelpe til med å gjøre ozonlaget friskere. Trær som hjelper til slik at det ikke blir ørken der de planter. Og trær som de håper skal redde områder der skoghogst har ødelagt jorden og landet. Til sammen har Grønt Belte-bevegelsen plantet flere millioner trær, både i Kenya og andre steder. Ja, til og med i kirkeparken i Tromsø har hun Wangari Maathai vært å plantet et tre. Et fredstre.

Vi skal ikke plante et tre, men sommerblomster. Disse sommerblomstene skal stå på kirketrappa sommeren igjennom, så lenge de lever. Disse sommerblomstene blir vårt lille fredstre. Så hver gang dere går forbi, så kan dere se hvordan de vokser fordi vi plantet dem. Og fordi vi passer på dem.

For passer vi ikke på dem, men går forbi og glemmer dem, så dør de. Akkurat slik som veldig mye annet vi går forbi og glemmer. Blomster trenger næring, vann og gjødsel, slik vi trenger vann og brødskive. Og de trenger kjærlighet: de trenger å bli tatt inn hvis det er for kaldt, og de trenger å bli satt i skyggen hvis solen er for varm. Akkurat som oss. Vi trenger å bli tatt vare på vi også. Og når vi blir tatt vare på, å kan vi ta vare på de andre som er rundt oss. Og slik vokser vi, akkurat som blomstene. Og vi hjelper andre til å vokse.

Vi må bare se alt i vårt skaperverk.

Som på skolen og i barnehagen: har alle sammen det like bra? Kan vi gjøre noe for at alle skal få det like bra?

Enn hjemme? Trenger mamma og pappa å kjøre til jobb? Kan dere ta buss og spare miljøet? Det blir dagens oppgave: å forsøke å se alle de små tingene i vårt store skaperverk sammen når vi kommer hjem. Snakke om det. Slik at det ikke blir som med den rike mannen som hadde glemt alt annet enn pengene sine.

Men nå, nå skal vi plante blomster! Blomster som kan være til glede for alle som går forbi! Fredsblomster: lobelia, stemor, ringblomst og fløyelsblomst.

Her High North

2011-06-24T11:24:00.004+02:00

Om prosjektet (hentet fra nettsiden)Her High North er et kommunikasjonsprosjekt som består av flere deler. Du er nå inne i nettportalen som er en svært viktig del av prosjektet. Her vil det hele tiden fylles opp med nye fortellinger om jenter og damer i nord. Prosjektet skriver noen av fortellingene, men absolutt alle er invitert til å komme med sine egne fortellinger: Med tekst, bilder, videoer gjennom sosiale medier som facebook, twitter og YouTube.
Kvinnebanken er en del av portalen; her samler vi kort informasjon om kvinner i forskjellige posisjoner. De som er presentert her, har sagt ja til å stå på våre lister. Foreløpig er det ikke så mange. Prosjektet vil nemlig gjerne ha tips og innspill til flere som vil være med i vår spesielle bank. I denne banken vil konferansearrangører, media og andre kunne hente tips og ideer til kvinner som kan stille opp i intervjuer eller holde spennende innlegg.
Her High North skal også jobbe direkte mot media, med egne lister over kvinne som kan og vil uttale seg i forskjellige saker. Det skal også jobbes med å lage kronikker til lokale, regionale og nasjonale aviser. Gjennom satsing på nettverksbygging og dialog på nettet skal flere stemmer fra nord vises i det offentlige rom.
Et resultat av aktiviteten på nettet og alle fortellingene håper vi også kan komme ut i bokform. Planen er at boka skal være ferdig til Barentssekretariatets 20-årsjubileum i 2013.
Her High North er et prosjekt som etter hvert skal favne om hele Barentsregionen. I startfasen har det vært jobbet mest helt i nord; Finnmark og Murmansk. Men vi har etter hvert også fått med oss stemmer i Troms og Nordland, og Sverige og Finland står for tur.
Her High North drives av Wenche Pedersen og Mari Røsten i Blått Blikk media AS og Ingjerd Tjelle iHorisont Varanger. Begge bedriftene er en del av Hermetikken Næringshage i Vadsø.
Prosjektet som skal gå over to år er finansiert av Utenriksdepartementet og Finnmark fylkeskommune.

Flott, ikke sant? Å samle kvinnfolka på en plass. Bare til informasjon: prosjektet er ennå i begynnelsen.

Intervju med meg finner du her.

Bloggtørken er over!

2011-06-23T22:44:00.003+02:00

Jepp!
Du leste riktig. Oi, det har skjedd masse!

I forrige uke var jeg på yttersida av Senja: i fantastisk sommervær sammen med flotte folk, innkalt til Ingrid Bjerkås og 50 år med kvinners prestetjeneste i Norge - jubileum. Helt fantastisk. Ikke en sky på himmelen, bading i sjøen (littebitt kaldt, men bare litt), flotte møtepunkter, gode seminarer og interessante mennesker. Og en virkelig höjdare med intimkonsert med Moddi i Meby kirke. Dere kan angre på at dere ikke var der.

Jeg hadde ett innlegg på litt i underkant av to minutter - et innlegg med tips til hva departementet kan gjøre for å bedre kvinners prestetjeneste i Den norske kirke. Kvinnekampen er kanskje over, tror noen. Men vi har ennå et stykke igjen. Og kvinnekampen sammenfaller med en annen kamp: Homofile, lesbiske og bifiles muligheter for likeverdig tjeneste i Dnk. Så mitt innlegg kulminerte i dette:

"Den norske kirke vil ikke kunne bevege seg annet enn i revers så lenge vi er pålagt ved norsk lov å diskriminere. - så lenge våre mannlige kolleger kan reservere seg mot fellesskap med sine kvinnelige kolleger. - så lenge vi ikke har en liturgi som respekterer den nye ekteskapsloven. Dette må tas tak i og det med én gang!"

Så kan jeg jo legge til, i etterkant, at slik jeg ser det, burde det arbeides for at Den norske kirke frasier seg vigselsretten. Så kan vi alle gå, på like vilkår, til samfunnets rettsinstanser for å signere ekteskapspapirene. Og så kan vi alle være velkomne til alters for å motta velsignelse over vårt samliv. Dét er luthersk tankegang.

Nok om det. Femti år er gått. La det ikke gå femti år til. Men nå: Til bildene!

Min barndoms fiskevann rett ovenfor Oldervik, sett fra flyet på tur mot Tromsø!

Utsikt over Snarbydalen og heimhuset på Svarvaren (heia pappa!)

Utsikt mot nikkelverket fra Hamn

Magesuget med utsikt mot Skaland

Mefjordvær kirke

Fantastiks kriveleif som ble midtpuktn for mang en søpk ;)

Kakebordet i Torsken

Torsken kirke, med alterkrusifiks fra laaangt tilbake

Festmiddagens forrett

Og så glemte man å ta bilde av hovedretten... men god var den!

Festgudstjenestens deltakere med Ingrid Bjerkås i midten. Til lykke alle sammen!

Midnattsol over Hamn på Senja

Så sånn kan det være på yttersida av Senja. Need I remind you? Det finnes for tiden et titalls ledige stillinger i Nord-Hålogaland bispedømme. Det er bare å søke!

ADDENDUM:
Til Vårt Land. Og Den norske kirke ved kirken.no. Og samtlige andre medier.
HVORFOR HAR DET IKKE STÅTT EN DØYT OM JUBILEET I BERG OG TORSKEN? HVORFOR KOMMER DERE IKKE DIT? ER DET SLIK AT DET ER KUN DET SOM SKJER FRA NIDAROS OG SØR SOM ER VIKTIG?

Jeg bare spør. Det var i Berg og Torsken Ingrid Bjerkås var prest. Ikke på Hamar.

Nettpause!

2011-06-12T00:11:00.002+02:00

Ja, dere hørte riktig.

Jeg (og bloggen min, facebooken min og twitterfeeden min) tar en liten pause fra den store eteren.

Hvorfor?

Jo, for nå er vi midt i siste innspurt med konfirmasjoner. Og så er det jubileum og masse rart som skjer som kommer til å gjøre det slik at jeg hverken har tid til matoppskrifter, bloggnoveller eller andre rare innfall.

Men fortvil ikke. Det er masse her på bloggen du kan kikke på!

For eksempel kan du:

- Se på Vegards fantastiske bilder fra bunkersen jeg har i hagen

- Du kan surfe på prekentemaer

- Høre på musikk jeg har skrevet (og sunget inn)

- Stille meg spørsmål om teologi (eller andre ting) som jeg kan svare på iløpet av sommeren

- Se på festlige videosnutter av en syngende prest

- Lese spennende bloggnovelle som blir fullført iløpet av sommeren

- Legge igjen en hilsen i gjesteboken min

- Få inspirasjon til morgendagens (eller dagens) middag

Og er du skikkelig hypp på lesestoff, så kan du

Lese min mastergradsoppgave Folkekirke? - momenter til en ekklesiologi for Den norske kirke

Og til slutt kan du søke på monorail cat på google. Eller lolcat.

Enjoy!
Sees plutselig!

Importerte godsaker til middag...

2011-06-08T16:56:00.001+02:00

Du trenger:
Godt krydrede kyllinglår
Plommetomat
Champignon
Hvitløkspepper
Stekovn og form

Stekes på 225 grader i 20 minutter, så kaster du inn tomaten og soppen og steker litt til. Jeg tror mitt stekte litt for mye. Som vil si femti minutter. Det er fra bunnfrost tilstand liksom. Ikke fra fersk. Kyllingen er spesialkjørt fra Finland. Jeg gleder meg!

Siste fem prekeners innhold.

2011-06-08T15:16:00.002+02:00

Jeg har endelig funnet ut hvordan man lager beste ord-bildene ever! Takk til Binka på Twitter som viser oss veien gjennom linker.

Så nå har jeg altså sammenfattet de fem siste prekenene mine. Største ordet er mest brukt. Jeg må si jeg anser meg selv som fornøyd:

Link til Wordle: